SØNNAVINDDANSEREN
en sønnavinddanser, lette små trinn
på stien langs tjernet - en sommervind
du snur deg og smiler og vinker og ler
mot benken og bjørka som husker – og ser
men bildene blekner og stien er tom
det korte besøket i tid og i rom
her sitter jeg stille, et savn mellom trær
mens høstløvet danser i avskjedsklær
i skogen fins spor etter alt som var
et liv etter livet
en klang
så klar
Anne Lande:
tekst, melodilinjer og vokalarrangement
Anne Lande om Sønnavinddanseren
Det har vært så fint å skrive Sønnavinddanseren sammen med den musikalske tusenkunstneren Andreu Jacob. Han er en stor spansk kapasitet som har havnet her ute hos oss på Nesoddlandet. Dette samarbeidet er et møte mellom mitt lavmælte nordiske univers og hans rikholdige, magisk-filmatiske verden med påvirkning fra både klassisk, impro, flamenco og andalusisk folk - og nye musikalske landskap har åpnet seg mellom oss.
I en verden der ulikhetene vokser og folk splittes og settes opp mot hverandre, opplever vi det dypt meningsfullt at vi som kommer fra såpass ulike verdener, kan finne sammen i felles uttrykk som begge kjenner seg hjemme i. Der kan vi møtes med alle våre minner og bagasje, sorger og gleder, møter og avskjeder vi bærer med oss.
Sangen og teksten er utviklet fra et bilde jeg bærer i meg fra en vakker sommerdag i skogen, der fornemmelsen av at noen som ikke ikke lenger er blant oss, plutselig er like ved.. for så igjen å bli borte. Skogen og naturen som scenografi for dette øyeblikket åpner for å se livet i et større perspektiv.
og musikken som medforteller åpner for nye bilder og vandringer i refleksjon, tilstedeværelse og minner.
SØNNAVINDDANSEREN
Komponistens refleksjon
ved Andreu Jacob
Dette verket ble skapt ut fra en dyp forbindelse med naturen og minnet. Helt fra begynnelsen visste jeg at jeg ønsket å ramme det inn i et lydbilde som ville fremkalle opplevelsen av tidens gang og minnenes skjørhet. Derfor valgte jeg å begynne og avslutte med skogslyder: vindens hvisking blant trærne, naturens murring som går sin gang, uavhengig av våre følelser.
Det første musikalske elementet som dukker opp er det norske Bukkehorn. Den primitive og melankolske klangen er som et ekko fra fortiden. Den rå og fortidige klangen introduserer stykket med en nesten rituell karakter, som om vi åpnet et vindu til en annen tid, til en annen historie.
Pianoet er ryggraden i stykket. Dens konstante tilstedeværelse gir struktur til og sammenheng i musikken, og fungerer som et følelsesmessig anker. Det er ikke bare et akkompagnement, men en taus forteller som styrer historien med harmoniske og stemningsgivende forløp.
Rundt den ønsker jeg at strykerne – fioliner, bratsj og cello – og messingblåsere skal skape en atmosfære av eleganse og dybde. Jeg søker ikke overflødig drama; hver tekstur er tilmålt, hver intervensjon tilsiktet. Strengene gir varme og lyrikk, mens messingen dukker opp i viktige øyeblikk og fremhever emosjonelle overganger uten å være for overveldene.
I visse passasjer kommer fløyten frem med en nesten eterisk letthet, som jeg ønsker at skal fremkalle liv i sin reneste tilstand. De melodiske linjene flyter naturlig, som vindkast som passerer gjennom lydbildet. Det bringer friskhet og dynamikk, og skaper en subtil dialog med piano og strykere, som om naturen selv ga stemme gjennom sangen sin.
Et av stykkets mest delikate øyeblikk oppstår i samspillet mellom fiolinene og flygelhornet. Varmen til flygelhornet, med sin myke og runde klang, flettes sammen med fiolinens skjørhet, og skaper denne spesielle kombinasjon, et øyeblikk i balanse, hvor musikken ser ut til å henge i luften, fanget mellom nostalgi og håp.
Verket er inspirert av diktet SØNNAVINDDANSEREN. Det delikate bildet av en sommervinddanser, dens flyktige glede og melankolien den etterlater seg, styrte alle musikalske avgjørelser. Musikken følger en lignende reise: den begynner lyst, med en følelse av flytende bevegelse, men forvandles gradvis til noe mer introspektivt. Harmonien mørkner subtilt, instrumenteringen utvides og trekker seg sammen, som om vinden selv lekte med minner.
Mot slutten løses musikken forsiktig opp i skogens lyd, som om alt som levde i stykket bare var en hvisking i tid. Naturen forblir der, fortsatt, et vitne til historier som kommer og går.
For meg er denne komposisjonen en refleksjon av minnet, årstidenes gang, og den flyktige skjønnheten i øyeblikkene vi vet ikke kommer tilbake. Det er ikke et trist farvel, men en rolig betraktning av det som var og det som gjenstår i vindens ekko.
ENGLISH
SUN WIND DANCER
Andreu Jacob: Composer's Reflection
This work was born from a deep connection with nature and memory. From the very beginning, I knew I wanted to frame it within a soundscape that would evoke the passage of time and the fragility of memories. That's why I chose to begin and end with forest sounds: the whisper of the wind among the trees, the murmur of nature that follows its course, indifferent to our emotions.
The first musical element to appear is the Norwegian Bukkehorn, whose primitive and melancholic sound resonates like an echo from the past. Its raw and ancestral timbre introduces the piece with an almost ritualistic character, as if we were opening a window to another time, to another story.
The piano is the backbone of the piece. Its constant presence gives structure and coherence to the music, functioning as an emotional anchor. It is not merely an accompaniment, but a silent narrator guiding the story with harmonious and evocative progressions.
Around it, the strings – violins, viola, and cello – and the brass create an atmosphere of elegance and depth. I do not seek excess drama; each texture is measured, each intervention intentional. The strings provide warmth and lyricism, while the brass appears at key moments, highlighting emotional transitions without overpowering.
In certain passages, the flute emerges with an almost ethereal lightness, evoking life in its purest state. Its melodic lines float naturally, like gusts of wind passing through the soundscape. It brings freshness and dynamism, creating a subtle dialogue with the piano and strings, as if nature itself were giving voice through its song.
One of the most delicate moments of the piece arises in the interaction between the violins and the flugelhorn. The warmth of the flugelhorn, with its soft and round timbre, intertwines with the fragility of the violin, creating an exquisite combination. It is a moment of perfect balance, where the music seems to suspend in the air, caught between nostalgia and hope.
The work is inspired by the poem SØNNAVIND-DANSEREN. Its delicate image of a summer wind dancer, its fleeting joy, and the melancholy it leaves behind guided me in every musical decision. The music follows a similar journey: it begins light, with a sense of flowing movement, but gradually transforms into something more introspective. The harmony subtly darkens, the instrumentation expands and contracts, as if the wind itself were playing with memories.
Towards the end, the music gently dissolves into the sounds of the forest, as if everything lived in the piece were merely a whisper in time. Nature remains there, still, a witness to stories that come and go.
For me, this composition is a reflection of memory, the passage of the seasons, and the ephemeral beauty of moments we know will not return. It is not a sad farewell, but a serene contemplation of what was and of what remains in the echo of the wind.
En español
SØNNAVINDDANSEREN
El bailarín del viento calido del sur
Reflexión del Compositor;
Andreu Jacob
Esta obra nació de una profunda conexión con la naturaleza y la memoria. Desde el principio, supe que quería enmarcarla en un paisaje sonoro que evocara el paso del tiempo y la fragilidad de los recuerdos. Por eso elegí empezar y terminar con sonidos del bosque: el susurro del viento entre los árboles, el murmullo de la naturaleza que sigue su curso, indiferente a nuestras emociones.
El primer elemento musical en aparecer es el Bukkehorn noruego, cuyo sonido primitivo y melancólico resuena como un eco del pasado. Su timbre crudo y ancestral introduce la pieza con un carácter casi ritualista, como si abriéramos una ventana a otro tiempo, a otra historia.
El piano es la columna vertebral de la pieza. Su presencia constante da estructura y coherencia a la música, funcionando como un ancla emocional. No es un simple acompañamiento, sino un narrador silencioso que guía la historia con progresiones armoniosas y evocadoras.
A su alrededor, las cuerdas (violines, viola y violonchelo) y los metales crean una atmósfera de elegancia y profundidad. No busco un dramatismo excesivo; cada textura es mesurada, cada intervención, intencional. Las cuerdas aportan calidez y lirismo, mientras que los metales aparecen en momentos clave, realzando las transiciones emocionales sin abrumar.
En ciertos pasajes, la flauta emerge con una ligereza casi etérea, evocando la vida en su estado más puro. Sus líneas melódicas flotan con naturalidad, como ráfagas de viento que atraviesan el paisaje sonoro. Aporta frescura y dinamismo, creando un diálogo sutil con el piano y las cuerdas, como si la naturaleza misma diera voz a través de su canto.
Uno de los momentos más delicados de la pieza surge en la interacción entre los violines y el fliscorno. La calidez del fliscorno, con su timbre suave y redondo, se entrelaza con la fragilidad del violín, creando una combinación exquisita. Es un momento de equilibrio perfecto, donde la música parece suspendida en el aire, atrapada entre la nostalgia y la esperanza.
La obra está inspirada en el poema SØNNAVIND-DANSEREN. Su delicada imagen de una bailarina de viento de verano, su alegría fugaz y la melancolía que deja tras de sí me guiaron en cada decisión musical. La música sigue un recorrido similar: comienza ligera, con una sensación de movimiento fluido, pero gradualmente se transforma en algo más introspectivo. La armonía se oscurece sutilmente, la instrumentación se expande y se contrae, como si el propio viento jugara con los recuerdos.
Hacia el final, la música se disuelve suavemente en los sonidos del bosque, como si todo lo que habita la pieza fuera tan solo un susurro en el tiempo. La naturaleza permanece allí, quieta, testigo de historias que van y vienen.
Para mí, esta composición es un reflejo de la memoria, del paso de las estaciones y de la belleza efímera de momentos que sabemos que no volverán. No es una triste despedida, sino una serena contemplación de lo que fue y de lo que permanece en el eco del viento.