Hovedsiden TERAPEUTEN Anne Lande
Terapeuten Anne Lande

 

KANSKJE DU TRENGER NOEN Å SNAKKE MED?
Hadde det vært godt å kunne få snakket med en nøytral person; en som står utenfor ditt nettverk, som har taushetsplikt og som har lang erfaring i å møte mennesker som går gjennom en krevende periode i livet..?

"Jeg inviterer deg inn i en trygg atmosfære, hvor du kan fortelle din egen historie slik den oppleves av deg, også den del av historien som er vanskelig å forstå eller forklare og den det kanskje knytter seg skam, sorg, sinne, frustrasjon eller frykt til.

Det kan for eksempel handle om hemmeligheter og gjemte drømmer, savn og motløshet, vonde minner, ensomhet, utmattelse, svik, ydmykelser, angst, langvarig tristhet, fortvilelse og sorg det er vanskelig å komme ut av på egenhånd. Kanskje du har vært utsatt for overgrep eller en traumatisk opplevelse du sliter med og bærer preg av (PTSD), - opplevelser du trenger hjelp til å bearbeide for å komme videre i livet ditt på en god måte.

Kanskje det handler om krevende livssituasjoner og utfordringer knyttet til det å leve med funksjonshemninger, eller om det å være pårørende til mennesker som strever og er plaget av sykdom og ulike former for kronisk smerte, fysisk eller psykisk. Kanskje du er pårørende til en person som har et rusproblem,  eller har tatt sitt liv eller forsøkt dette. 

Det kan handle om spørsmål knyttet til kjønnsuttrykk, kjønnsidentiet og legning, smertefulle dilemmaer og floker som har oppstått i livet i forhold til deg selv, andre personer eller partner - og som det er vanskelig å håndtere alene.

Det viktigste for meg i mitt arbeid er å nå fram til en god kontakt slik at vi sammen kan finne fram til ditt uttrykk for dine opplevelser og erfaringer.

Du er varmt velkommen til å ta kontakt for å bestille time eller for å få mer informasjon."

Anne Lande


 

 

Timebestilling og info: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

for å sikre deg respons på din henvendelse er det best om du sender en e-post
eller sender en sms
(telefonbeskjeder kan forsvinne)

hvis du ønsker mer info:
tlf 92 44 55 67



Tegning: Trude Hellesø:

"Den lille gutten og sorgen"

 



SAGT OM TERAPEUTEN ANNE LANDE:

”Jeg har samarbeidet med Anne Lande i mange år og kjenner godt til hennes arbeid og resultater. Hun besitter en spesiell begavelse som psykoterapeut med sin evne til å lese komplekse situasjoner, håndtere komplekse samtaler med fingerspitsgefuhl, varsomhet og musikalitet, og hun kommer raskt frem til kjernen i problemstillingene. Hun har en unik evne til å få mennesker til å åpne seg, hun er flink med følelser, er klok, varm og empatisk. Dette gir hennes klienter en positiv terapeutisk opplevelse. Anne Landes ferdigheter, egenskaper og personlighet som terapeut er ikke av det slag man kan lese seg til. Dette er et spesielt talent. ”

Columbus Salvesen - Spes i klinisk psykologi, med refusjonsavtale.
- 25 års fartstid som kliniker og som organisasjonspsykolog.

Mer  sagt om terapeuten Anne Lande
klikk her


 

 

FAGLIG BAKGRUNN:
psykodramatiker, sykepleier, sexolog -
- med en eksistensialistisk basert tilnærming og tankegang.
Norsk Psykodramainstitutt

Det Norske Morenoinstituttet (7 år)
Spesialist i sexologisk Rådgivning, NACS;
Univeritetet i Agder, (2 år)


 



EN LITEN PRESENTASJON AV PSYKODRAMA OG DETS FORHOLD TIL EKSISTENSIALISME
Skrevet av Anne Lande


MORENO MØTER SOKRATES OG KIERKEGAARD

om
Sokrates og hans tenkning
Eksistensialismen og Kierkegaard
Moreno, hans liv og teorier

- en refleksjon omkring sammenhenger mellom deres liv og teorier

I det følgende vil jeg, på min måte, gi en liten presentasjon av psykodrama, dets filosofiske forhistorie og dets grunnlegger Jacob Levi Moreno - sammen med to andre store personligheter fra filosofihistorien.

Den første er Sokrates, en fascinerende mann og ruvende skikkelse i filosofihistorien. Han er hentet fra Antikkens Grekenland og regnes av mange som den første store filosof. Han var et viktig forbilde for Moreno.
Moreno hadde sin tilhørighet i eksistensialismen på den tiden de tanker og ideer som skulle utvikle seg til å bli det psykodramaet vi kjenner i dag, begynte å ta form. Han regnes fremdeles i dag som en av representantene for eksistensialistene. En av eksistensialismens første viktige profilerte skikkelser var dansken Søren Aaabye Kierkegaard. Han var en stor tenker og hans skrifter er spennende og pirrende, poetiske og underfundige. Det var både nærliggende og fristende å sammenlikne Moreno med ham. Kierkegaard var som Moreno sterkt influert av Sokrates.
Alle disse tre er markante historiske personer og tenkere med et dypt engasjement i sin tenkning, sin samtid og sitt arbeid
Jeg ønsker - ut i fra den enkle (og forenklede) presentasjonende tre vil få her - å belyse dem alle tre med hverandre og spesielt Moreno - fordi dette  i første rekke er en presentaasjon av psykodrama - for å se dem alle litt klarere og for å se hva de kan ha med hverandre å gjøre.

EKSISTENSIELLE SPØRSMÅL - hva er det?

Alle disse tre snakker til og treffer et alvor som berører de eksistensielle spørsmål; som - slik jeg ser det - handler om liv og død, meningen med livet, sannhet og løgn, sammenheng og ensomhet, forståelse og fortvilelse, utfoldelse og forløsning, fellesskap og samspill, hengivelse og fortapelse, isolasjon og håp.




SOKRATES OG HANS TENKNING

Sokrates, en forbilledlig pioner

Først ønsker jeg å presentere den kanskje første store filosof og hans holdninger til tenkning og formidling. Jeg vil senere forsøke å trekke enkelte sammenligninger til både Kierkegaards tenkning og Morenos liv og virke. Vi vet at Moreno satte Sokrates høyt. Han var det store forbildet. Da han var redaktør av et eksistensialistisk tidsskrift i Wien kalte han magasinet for ”Daimon,” et begrep Sokrates innførte som betyr noe i retning av å ha ’en personlig indre veiviser.’
Sokrates (ca. 470-399 f. kr.) var en gresk filosof som levde i Athen i den perioden som er kalt byens gullalder. Det sies om ham at han var langt fra vakker. Men han hadde en subtil ironi og humor. Han hadde også en sterk personlig karisma og var sentrum i en krets av mange betydningsfulle mennesker. Vi kjenner til ham spesielt fordi hans elev og etterfølger Platon har nedtegnet mye av hans historie. Sokrates var vel kjent med datidens rådende tenkning som på ulik måte forsøkte å forstå naturen. Han reagerte på det han oppfattet som alle de motstridende ideene og teoriene som ble fremlagt. Der fantes ingen kritisk me tode til å hjelpe seg med for å avgjøre hvilken av disse, hvis noen, var sanne. Han savnet også en forbindelse mellom tenkningen og den praktiske nytten for et menneskes holdning og adferd. Det vi trengte å vite var: hva bør styre våre liv og oss selv. Hva er godt? Hva er riktig? Hva er rettferdig? Hvis vi kjente svarene på disse spørsmålene ville det kunne fått en avgjørende innflytelse på våre liv. Sokrates hadde selv ikke svar på noen av disse spørsmålene. Men han visste at det var det heller ikke noen a ndre som hadde. Da oraklet i Delfi uttalte at han, Sokrates, var den viseste av dem alle, mente Sokrates selv at dette bare kunne bety at han var den eneste som visste at han ikke visste noe.
Her er Sokrates et godt forbilde for en god psykodramatiker. For å kunne være tilstede for et menneske midt i alle de ubesvarte spørsmål uten å ivre etter en løsning, forklaring eller redning krever stor grad av både personlig og faglig integritet og modenhet. En god terapeut tåler vanskelige spørsmål og tåler å leve med smertefulle uløste spørsmålsstillinger.

Sofistene

På den tiden var det altså mye uklar synsing og gjetning rundt spørsmål vedrørende naturen og tilværelsens sammenhenger. Sofistene var profesjonelle lærere som dukket opp i Athen kort tid før Sokrates. Platon har i sine ’dialoger (se henvisn)beskrevet kontrasten mellom Sokrates og sofistene som fremstilles som skråsikre demagoger som hevder at de besitter viten og som gjerne selger sine innsikter til dem som er villige til å betale for dem.
De ga unge menn undervisning i det som var nødvendig for å opptre hensiktsmessig og komfortabelt i det offentlige liv. Dette gjaldt i første rekke evnen til å føre en sak, talekunsten. De underviste i måter å argumentere for en sak på, for så kanskje få gjennomslag for denne saken, uansett om dette medførte riktighet og om hvorvidt de var enige i at dette standpunkt var rimelig. Kritiske intellektuelle skal ha sett ned på disse sofistene, og betegnelsen sofist fikk en nedsettende klang i høyere kretser.

Sokrates ironi

Sokrates gikk rundt i Athen og stilte grunnleggende spørsmål om moral og etikk til alle som ville høre på ham. I Platons dialoger beskrives han som en som starter sine samtaler med tilsynelatende uskyldige spørsmål, smigrer samtalepartneren og bedyrer sin uvitenhet. (Sokratisk ironi). Etter hvert vikles personen inn i selvmotsigelser og avkles gradvis sin selvsikkerhet. Det var mye oppstyr rundt hans opptreden i disse diskusjonene, og han trakk til seg mange tilskuere. Han må antagelig ha vært en karismatisk skikkelse siden folk, og spesielt unge mennesker samlet seg rundt ham hvor han gikk. Fremgangsmåten var gjerne den samme; han tok utgangpunkt i et begrep som er av avgjørende betydning for våre liv, som for eksempel: Hva er vennskap? Hva er mot? Hva er fromhet? Han utfordret den som mente å ha svaret og begynte å systematisk stille spørsmål til denne forklaring. Påstanden ble gjenstand for en inngående undersøkelse. Personen som hadde prøvd seg frampå med forklaring av begrepet ble således tvunget til å gå tilbake på sin forklaring eller i det minste nyansere den. I løpet av dette møtet og denne samtalen viste det seg altså at det opprinnelige svaret ikke var gyldig eller det var mangelfullt. Selv om denne personen og tilskuerne i utgangspunktet mente å vite svaret, viste det seg at det gjorde de jo i virkeligheten slett ikke. Denne ’sokratiske utspørringen’ ble berømt. Han oppnådde to viktige ting: for det første avslørte han grunnløs påståelighet og de som mente og hevdet å vite ting uten egentlig å gjøre det. For det andre oppnådde Sokrates å vekke en generell interesse for filosofiske spørsmål. Folk ble inspirert til å tenke selv.
Han presenterte sjelden noen svar selv. Men om og når han gjorde det var det hans klare holdning at en slik uttalelse skulle det stilles spørsmål ved. Det måtte undersøkes og testes nøye. En slik uttalelse ville altså ikke kunne oppfattes som en endelig forklaring på noe som helst. Han uttalte: ”hvis du følger mitt råd tenker du mer på sannheten enn på Sokrates.. Det ble rundt ham en øket bevissthet rundt de problemer han reiste og folk fikk større respekt for og ble mer oppmerksomme på hvor komplisert det var å løse dem.
Hvordan er det med egen evne til å stille gode spørsmål som på samme tid holder fast og åpner opp for det som er? Dette er viktige egenskaper å utvikle for en psykodramaleder. I et psykodrama kan dette være helt avgjørende for et psykodramas forløp.

Ordenes innhold

Når Sokrates stilte sine spørsmål om begreper som rettferdighet, barmhjertighet og frihet, ønsket han ikke bare å nå frem mot en definisjon av ordet. Han var vel så interessert i innholdet i begrepet, og det han forsto som begrepets iboende egenskap. Sokrates trodde at det virkelig eksisterte noe som kalles rettferdighet, godhet, mot osv. Hver av disse begreper har en virkelig ikke-materiell eksistens. Han søkte å oppdage denne abstrakte virkelighetens vesen. Disse tanker ble siden videreutviklet av Platon og hans abstrakte ideer som fullkomne, evige former for gjenstander og egenskaper som finnes i den ufullkomne og foranderlige verden. Moreno kan plasseres inn i denne tenknings prinsipper der han gir uttrykk for sin forståelse av den guddommelige kreativitet, en av grunnpilarene i hans arbeid. (Se senere)

Kontroversiell

Sokrates virksomhet var av en slik karakter at den virket truende og oppløsende på de etablerte tankestrukturer og avslørte uvitenhet og maktmisbruk og dennes retorikk. Folk lærte at det var mulig å stille spørsmål ved alt og tenke selv. Han var således en svært kontroversiell skikkelse, elsket og hatet av henholdsvis folk og maktelite og autoriteter. Dette måtte nesten gå galt. Han ble dømt for å ha forledet ungdommen og til å tømme giftbegeret hvis han ikke innrømmet sin skyld. Noe av grunnen til at Sokrates regnes som en av historiens største filosofer er at han var den første som systematisk begynte å undersøke våre grunnbegreper. Dette har siden ham kjennetegnet filosofihistorien. Han hevdet selv at han ikke hadde noen egen lære, bare spørsmål, men det kan likevel se ut som han hadde enkelte ting han virkelig trodde på.

MENNESKESYN

Grunnleggende holdninger

En av dem er at han ikke trodde noe vedvarende vondt kunne ramme et menneske som bevarer sin integritet. Livet med sine påkjenninger er uforutsigbart, gode stunder og velstand kommer og går i en tilfeldig foranderlig eksistens som allikevel snart er forbi. Men Sokrates hevdet at dine ulykker og prøvelser vil være av minimal betydning forutsatt at din sjel forblir urørt. Det er først når sjelen blir skadet at den virkelige personlige katastrofen inntreffer. Det er grunnen til at det er langt verre å begå en urettferdighet enn å bli utsatt for en urettferdig behandling. Han hevdet at vi burde synes synd på ham som utøver urettferdighet, ikke offeret. Her er Sokrates muligens på kollisjonskurs med både den eksistensielle psykologien og terapiverdenen. Men kanskje ikke så totalt allikevel. På andre siden av en vellykket behandling av et offer; når det har vært mulig å bevege seg vekk fra offerrolle, bitterhet og smerte til det å forlate dette som har rammet en, kan en si at det som ikke ødelegger en gjør en sterkere og helere. Og så kan en vie sin oppmerksomhet til mer oppbyggelige forhold.

Ingen gjør noe galt hvis de virkelig forstår at det er galt.

En annen av Sokrates grunnleggende overbevisninger er at ingen gjør noe galt med fullt overlegg. Han mente at hvis du virkelig forstår, i den dypeste betydningen av ordet at noe er galt å gjøre, så vil du ikke gjøre det. Og videre hvis du gjør noe galt, så viser dette at du faktisk ikke i bunn og grunn har forstått at det er galt. Konsekvensen av en slik holdning er at rett handling avhenger av kunnskap. Sokrates viser her et menneskesyn som innebærer mange lag og dyp bunn, og kanskje en tro på at det nytter å prøve? Her går tankene raskt til den terapeutiske arena, og psykodramascenen med sine metoder. Vi har en unik mulighet til å hjelpe et menneske til økt forståelse og innlevelse i konsekvenser av ens handlinger i en videre forstand, samt behandling og bearbeiding av indre sår og konflikter fra fortiden.

Sann mot seg selv

Sokrates regnes som kanskje den mest betyningsfulle filosofen av dem alle. Han var den første som omtalte og la vekt på betydningen av personlig integritet. Dette mente han var en plikt den enkelte hadde først og fremst overfor seg selv, ikke ut fra noe pålegg fra religion, loven eller noen andre autoriteter. Dette kan nok ha hatt en vesentlig betydning for hele vår historie. Han valgte å være ærlig og sann i forhold til seg selv og holde fast ved det han oppfattet som riktig og godt, selv om det kostet ham livet. Han valgte døden framfor å flykte fra fengselet. Dette har blitt gjentatt gjennom historien av flere av vår histories mest markante store skikkelser. Vi kjenner fra bibelen Jesu uttalelse: ”Hva gagner det et menneske å vinne hele verden hvis det tar skade på sin sjel?” Og fra Shakespeare: ”Dette fremfor alt: vær tro mot deg selv”

Den Sokratiske metode

Sokrates var også den som markerte at man må kunne stille spørsmål ved alt. Fasitsvar finnes ikke. Alle mulige svar er bare en åpning for nye spørsmål. Og slik kan en si at Sokrates var den som etablerte i filosofien den dialektiske metoden som betyr at vi utvikler innsikt og søker sannhet gjennom spørsmål og svar, tilpasninger og nye spørsmål igjen osv. Denne spørsmål og svar metoden er særdeles godt egnet til å hjelpe folk til å revurdere det de tror de allerede vet. Dette fungerer best der en lærer kjenner sin elev godt og forstår de vanskeligheter denne står overfor i sin streben etter en dypere forståelse. Trinn for trinn kan en ledes gjennom vurderingene og hele tiden bli ledet fremover ved hjelp av gode spørsmål som en selv må svare på og ta stilling til. Denne samtale- og undervisningskunst kalles fremdeles den sokratiske metode.
Moren til Sokrates var jordmor, og selv kalte han faktisk sitt virke for en slags Jordmorkunst. På en liknende måte som jordmoren hjelper til og tar imot barnet som kommer fra den fødende, henter læreren den latente viten frem i eleven.



EKSISTENSIALISMEN OG KIERKEGAARD


Filosofi utgangspunkt for psykologi

Som nevnt tidligere har all vitenskap og psykologi sitt utgangspunkt i filosofien. Jeg vil nå presentere den del av filosofien som Moreno hører hjemme i og som det er vanlig å tenke at hans filosofi, ideologi, menneskesyn og arbeidsform, den psykodramatiske metode og praksis springer ut fra, nemlig

Eksistensialismen:

Eksistensialismen er ikke lett å definere, og dette kommer fram av de fleste filosofileksikon. To filosofer som begge kan betegnes som eksistensialistiske kan være uenige i alle avgjørende punkter. De fleste lærebøker i filosofi løser definisjonsspørsmålet ved å nevne sentrale spørsmål vedrørende menneskets eksistens. Slike temaer vil gjerne være væren, valg, frihet, mening, meningsløshet, liv, død, isolasjon, absurditet. Som eksistensiell filosofi kan regnes de som hengir seg til arbeidet med å utdype og forstå slike temaer. På sett og vis kan en si at alle store tenkere til en viss grad har beskjeftiget seg med slike spørsmål vedr liv og død, og den eksistensialistiske tradisjonen har således ingen alder. Allikevel er det en spesifikk eksistensiell skole, og dennes historie er det vanlig å anse som startet av den danske filosof og teolog Søren Kierkegaard.

Søren Kierkegaard(1813 – 1855)

Da han som ganske ung mann en søndag ettermiddag i 1834 satt på en kafé og røkte cigar funderte han over sitt liv og at han var på vei til å bli en gammel mann uten å ha bidratt med noe som helst nyttig for menneskeheten. Hans mange fremgangsrike venner hadde gjort så mye for å gjøre livet lettere for alle

”Tidens Velgjørere, der vide at gavne Menneskeheden ved at gjøre Livet lettere og lettere. Nogle ved Jernbaner, andre ved Omnibusser og Dampskibe, Andre ved Telegrapheringer, Andre ved lettfattelige Oversikter og korte Meddelelser af alt Videværdigt og endeligen de sande Tidens Velgjørere, ved at gjøre Aands-Existensen i Kraft af Tanke systematisk lettere og lettere…”

Han tenkte og funderte videre og så slo det plutselig ned i ham:

”Du må gjøre Noget, men da det for Dine inskrænkede Evner vil være umulig at gjøre Noget lettere end det er blevet, saa maa Du med samme menneskekjærlige Begeistring som de Andre paatage Dig at gjøre Noget sværere”.

Han tenkte som så at når alt og alle bestrebet seg på å gjøre tilværelsen og livet lettere ville en stå i fare for at lettheten ville kunne ta overhånd. Kanskje trengte verden en som kunne gjøre ting litt vanskeligere igjen. Kanskje dette skulle være hans bidrag til menneskeheten og hans livsmisjon. Han skulle, beslektet med Sokrates, oppsøke vanskeligheter og våge å stille de ubehagelige spørsmål. Hans utforsknings arena var ham selv; hans egen eksistensielle problematikk, hans egen angst, hans egne valg, muligheter og begrensninger som menneske og subjekt.
Søren Kierkegaard hadde et kort liv, men gjennom 1840-årene utga den unge teolog og filosof en rekke viktige skrifter av eksistensfilosofisk karakter. Lenge var de kun tilgjengelige på dansk, men etter første verdenskrig ble hans skrifter oversatt og tilgjengelige for flere.
Hans filosofiske verker representerer en endring i fokus innen filosofien sammenlignet med den filosofi som blant annet den nylig avdøde Hegel som var den dominerende tenker i den tiden Kierkegaard skrev, sto for. Hegel forklarte alt ut fra store idestrømninger hvor de konkrete tingene, det individuelle knapt nevnes selv om det bare er de individuelle ting som eksisterer, som Kierkegaard uttrykte det.

Slike ting som abstraksjoner og generaliseringer eksisterer i virkeligheten ikke, men er kun hjelpemidler vi trenger for å forstå sammenhenger. For å forstå de virkelige ting er vi nødt til å studere det unike, det individuelt opplevde, det subjektive. Hegel hevdet at måten et menneske kan realisere seg selv på er å gå opp i en større enhet med ’den organiserte staten’, med fellesskapet. Kierkegaard derimot mente at den eneste virkelige tilstedeværelsen i et liv er gjennom egen bevissthet, dette fordi individet er sin egen øverste moralske og evaluerende myndighet. Det å foreta egne valg og avgjørelser blir sentralt. Vi skaper våre liv og blir oss selv gjennom de valgene vi foretar oss. Dette innebefattet for Kierkegaard, den individuelle sjels forhold til Gud. Mange tenkere har fulgt Kierkegaard frem til dette punktet hvor religionen bringes inn. Ikke alle deler hans gudstro og her skilles eksistensialismen i to hovedretninger; på den ene side Kierkegaard og hans like i den kristne eksistensialismen og på den annen side den humanistiske eksistensialismen, eller den filosofiske eksistensialismen. Den bygger i stor grad på Kierkegaards arbeider, men også i betydelig grad på ateisten Nietzsches tenkning. (Denne retningens fremste representant i det tyvende århundre er Martin Heidegger.) Her vil jeg tro Moreno hører mest hjemme blant de kristne eksistensialister. Han uttrykker stor skepsis til vår tids avskaffelse av gudsbegrepet(se senere)

Kierkegaards filosofi

Det som kjennetegner Kierkegaards filosofi er en dyp lidenskapelig religiøsitet med en sterk vektlegging av det enkelte mennesket eksistensielle forutsetninger og erfaring. Den oppsto som et svar til opplysningstenkningens dyrkning av fornuft og systemtenkning(spesielt representert ved Hegel). Menneskets viktigste særtrekk er dets evne til å erkjenne sin eksistens og dermed til å forholde seg til seg selv. Det kan gripe inn i sin egen livssituasjon fordi det kan foreta egne valg.
Slik er mennesket forskjellig fra alt annet i naturen. Mennesket er også atskilt fra Gud, som hvis han eksisterer, har skapt naturen og menneskene, og er høyt hevet over tid og rom. Gud er uendelig frihet. Mennesket er underordnet naturlover, men har også ved å forholde seg til seg selv en mulighet til å gripe inn i sin situasjon og påvirke den. Ved å være klar over seg selv og over at det er både en fortid og en fremtid står mennesket i et fritt forhold til seg selv i tiden. Det enkelte tidspunkt blir derfor til valgets øyeblikk. Mennesket kan ikke selv velge om det vil være fritt. Men mennesket står fritt til å velge hvordan det vil forvalte sin frihet. Her er Moreno av en annen oppfatning. Han er nok langt på vei enig i Kierkegaards beskrivelse av frihet, men han har en annen oppfatning av menneskets forhold til Gud. (se senere)

Menneskets skjebne er å være fri på denne måten. Utfordringen er hvordan en forvalter denne frihet.
Men mange mennesker er ikke engang klar over at de har en slik frihet. Slike mennesker kaller Kierkegaard spissborgere. De forholder seg ikke til seg selv, går helt opp i gjeldene konvensjoner og gjør som alle andre. De lar således andre foreta avgjørelser for dem. For de som er i stand til å oppfatte sin egen frihet blir utfordringen hva slags liv en vil leve. Kierkegaard kaller de forskjellige måter å forholde seg til seg selv på for livsholdninger på forskjellige stadier eller nivåer. Det finnes tre slike nemlig, Det estetiske, det etiske og det religiøse stadiet.
1. Det estetiske stadium
Estetikeren vil nyte livet bekymringsfritt gjennom for eksempel å dyrke og nyte det sanselige og kjødelige, eller ved å stimulere fantasi og intellekt gjennom kunst og litteratur. En god representant for dette er den romantiske kunstneren som har som ideal å leve sitt liv gjennom kunsten. Det er viktig for ham å ha full kontroll og framstå som selvstendig og uavhengig. Derfor holder han en trygg distanse til alle og passer seg vel for å involvere seg i noe dypere engasjement av frykt for å miste det han oppfatter som sin dyrebare uavhengighet. Den ironiske distansen blir en livsholdning. Men estetikeren er forfulgt av et konstant ubehag; en snikende og etter hvert stadig mer påtrengende opplevelse av kjedsomhet som forsøkes døyves med å søke stadig nye opplevelser, underholdning og atspredelser. Men følelsen av meningsløshet kan innhente en og utvikle seg til fortvilelse, og blir denne sterk nok kan den føre til angst. Han blir her da innhentet av det han prøver å rømme fra, nemlig erkjennelsen av hva det vil si å være seg selv og ha ansvar for sitt eget liv. Denne opplevelsen av ”frihetens svimmelhet” utløst av angsten gir mulighet for avansement til en mer moden livsholdning i det neste stadium; det etiske.
2. Det etiske stadium
I det etiske stadium ser vi en selvstyrt person som har ansvarsfølelse og integritet, et liv i alvor, med moralsk forpliktelse. Han kan skille mellom rett og galt og handler i pakt med dette. Tilværelsen er styrt av fornuft og vilje, ikke lyster eller vaner. Valgene foretaes etter egne vurderinger og ikke etter tilfeldige innfall og påvirkning fra omgivelsene. Etikeren velger altså seg selv, tar seg selv på alvor og er seg sitt ansvar bevisst. Han opplever større grad av mening og sammenheng enn det estetikeren gjør. Men selv dette stadiet leder inn i et ubehag og en tomhetsfølelse til tross for bestrebelsene etter å leve et helt og meningsfullt liv.
Følelsen av å komme til kort uansett hvor hardt en prøver, og erkjennelsen av å være et forgjengelig vesen utsatt for tilværelsens uforutsigbare tilfeldigheter skaper følelse av en grunnleggende meningsl øshet og håpløshet.
3.Det religiøse stadium
Og samtidig er dette veien videre til det religiøse stadiet gjennom erkjennelse av seg selv som grunnleggende utilstrekkelig og gjennomgående skyldig. Et fullverdig liv kan ikke oppnåes kun gjennom egne anstrengelser, fornuft og moral. Det er nødvendig å legge sitt liv i hendene på en høyere makt og hengi seg til den kristne tro. Her finnes frelse og syndsforlatelse. Utfordringen er å underkaste seg det irrasjonelle. Mens det etiske stadiet er preget av fornuft og selvbeherskelse kjennetegnes det religiøse stadiet av hengivenhet, lidenskapelighet og inderlighet. Ved å gi seg hen til Gud finner en også fram til seg selv. Ved å gi seg hen til det evige og absolutte oppnåes den høyeste form for selverkjennelse, i følge Kierkegaard. Overgangen mellom disse stadier er preget av dramatikk og indre følelsesladet opprør. I en slik personlig krise konfronteres en med sin egen eksistens’ uutholdelighet. Angsten kommer fra en opplevelse av ubestemmelighet, mangel på sammenheng (i motsetning til frykt, som er rettet mot noe spesifikt), og ikke fra en lengre tids fornuftige overveielser. Denne smertefulle tilstand kan bare endres gjennom en indre frigjøring og dermed overgang til en ny livsholdning. Jeg vil senere forsøke å sammenlikne Kierkegaards stadier med enkelte av Morenos teorier som omhandler nivåtenkning og rolleteorier.

Subjektiv og objektiv Sannhet

For Kierkegaard var sannhet ikke en egenskap ved påstander, men en måte å forholde seg til noe på. Dette er både likt og ulikt Sokrates måte å forstå begreper på. (se tidligere). Kierkegaard skiller mellom subjektive og objektive sannheter. De objektive erkjennes ved hjelp av fornuften, og innbefatter disipliner som matematikk, logikk og naturvitenskap. Men disse er dypest sett likegyldige, uvesentlige fordi de ikke sier noe om livet slik det faktisk erfares og oppleves. De kan aldri gi vesentlige sannheter. En subjektiv sannhet er erkjennelse av noe som er vesentlig for en selv og kan relateres til egen livsopplevelse, det som er grunnleggende for den enkeltes eksistens. Her er forbindelsen til både Sokrates og Moreno åpenbar.
Disse vesentlige subjektive sannheter kan ikke oppnås gjennom vitenskap eller tradisjonell metafysikk. Det evige og absolutte kan bare erkjennes på grunnlag av en individuell, intuitiv erfaring. Kierkegaard kobler det enkelte individuelle til det absolutte. Begge disse er satt i motsetning til det allmenne og generelle. Den individuelle eksistens er for Kierkegaard mer vesentlig og grunnleggende enn det allmenne. Her markeres en avstand til store deler av filosofien som har neglisjert det individuelle og særegne til fordel for det universelle.

Den indirekte meddelelse

Kierkegaard tror ikke at vesentlige sannheter kan læres bort direkte på grunn av språkets utilstrekkelighet. Den må formidles mer snedig og indirekte. Derfor benyttet han seg mye av ironi i sine skrifter. Dette fordi denne form er godt egnet til å stimulere til refleksjon hos leseren. Kierkegaard mente også at den litterære poetiske form ofte er bedre egnet til å få frem vesentlige innsikter enn mer tradisjonelle, rasjonelle læremetoder. Derfor skrev han heller essayer enn tradisjonelle filosofiske avhandlinger. Avhandlinger passer for den teoretiske tenker, mens han henvendte seg til tenkeren som kretser rundt subjektive vesentlige sannheter(den eksisterende tenker). Her ser vi også lett slektskapet med Sokrates sin indirekte måte å opplyse på(se over), nemlig ved å stille spørsmål. Moreno meddelte seg også på en utradisjonell måte. Både hans fremtoning og skriftelige arbeid var preget av særegenhet. Også i selve psykodramaet blir hjelpen ytt på en indirekte måte, nemlig gjennom iscenesettelse av protagonistens(hovedrolleinnhaveren) opplevelse. Her råder den subjektive virkelighet, og formidling av innsikter, påvirkning og terapi skjer gjennom protagonistens opplevelse og alltid på dennes premisser, aldri som belæring.



MORENO; HANS LIV OG TEORIER

Morenos arbeider omfatter mye mer enn bare psykodrama. Han er også grunnleggeren av sosiometri, sosiodrama og den første som etablerte gruppepsykoterapi. Jeg vil her vektlegge psykodrama og den tenkning og forhistorie som ligger til grunn for utviklingen av denne metode. Jeg har denne gang valgt å fordype meg i det teoretiske, i noe av filosofien som ligger til grunn for psykodramaet og i mindre grad beskrive psykodramateknikker.

”Den korteste veien til essensen av en ide er å gå til dens vugge” sier Moreno i en av sine publiserte artikler.
Jeg valgte å holde meg til begynnelsen, til Morenos grunnleggende ideer, psykodramaets bakgrunn og sammenhengen den oppsto i.

men først: 

MORENO BIOGRAFI

Her vil jeg presentere mitt inntrykk av noen av de vesentlige hendelser i Morenos historie, utvikling som menneske, yrkesutøver og psykodramatiker. Denne beskrivelse bygger jeg på skrifter og bøker av foruten Moreno selv, Z. Moreno, J. Moreno, Røine, Blatner, Kellermann

Jacob Moreno Levi ble født 18.mai 1889 i Bukarest i Romania. Han forandret navnet sitt til Jacob Levi Moreno da han flyttet til USA i 1925.

Familie og oppvekst

Moreno var den eldste av seks søsken. Familien var sefardiske jøder - en jødisk folkegruppe som ble tvunget ut av Spania på 1500-tallet og siden slo seg ned forskjellige steder i middelhavsområdet. Morenos egen religiøse undervisning startet allerede da han var treåring.
Faren var mye ute og reiste, så Jacob vokste opp sammen med sin mor og sine søsken som alle beundret og dyrket ham. Han fikk senere en rolle i familien som en slags farserstatning.
Da han en gang som spedbarn var svært alvorlig syk, hadde moren tatt ham med til en sigøynerkvinne som ga råd om behandling, men også en spådom med på veien. Jacob skulle utrette noe stort som ville gjøre ham berømt over hele verden.
Moren trodde på dette og oppdro sin sønn som den helt spesielle hun mente han var. Han fikk mange privilegier de andre søsknene ikke fikk, blant annet høyere utdannelse til tross for familiens trange økonomi.
Moreno fikk følgelig store tanker om seg selv, og han forventet selv at han skulle utrette noe stort og bidra med noe betydningsfullt i verden.
Dette kom også til uttrykk i hans engasjerte, barnlige lek. Han skal som fireåring ha lekt Gud og instruert sine venner til å være engler. I sin iver og begeistring trodde han at han kunne fly, han kastet seg ut fra sin trone høyt oppunder taket, falt og brakk en arm.

Wien - studentliv

Da Moreno var seks år flyttet familien til Wien i Østerrike, som den gang var en kulturhovedstad.
Her lærte han tysk og etter som han vokste til begynte han å studere filosofi, teologi og matematikk og etter hvert også sosialpsykologi og sosiologi.. Han var på denne tiden også opptatt av barns lek. Han studerte den i parker i byen. I tillegg fortalte han disse barna historier som de skulle spille ut eller leke etterpå. Da observerte han at rollene ble mer vitalt og spontant spilt når det ikke var noe manus. Moreno begynte å bli mer bevisst begrepet spontanitet. Han eksperimenterte med stadig nye dramaøvelser for barn(noen ganger også med foreldrene).

Filosofi

Moreno studerte og var interessert i flere fagområder. Et av dem var å sammenlikne religioner og hva de forskjellige religiøse og filosofiske ledere faktisk oppnådde. Hans ønske om å trenge igjennom og forstå var nødvendig for ham å forfølge, slik en som vil videreutvikle det bestående og bidra med noe nytt gjøre.
Moreno var med på å starte en gruppe av unge radikale spirituelle entusiaster. De var influert av tidlig eksistensialisme og ønsket å leve i kreativitetens ånd i hverdagen. De anla langt skjegg, vandret rundt, håndhilste på mennesker de traff og snakket med dem, ikke ulikt både Sokrates og Jesus.
Moreno var opptatt av flere filosofer og ble stadig mer bevisst sine interesseområder. Han begynte å skrive om kreativitet og var opptatt av øyeblikket som en ”revolutionary category” med sin mulighet for kreativitet og handlig (Moreno1971b). Rundt 1910 begynte han å formulere ideen sin om den guddommelige kraft ”Godhead” som noe som finnes i alle levende vesener, som kommer til uttrykk i all væren og spontanitet, og ikke bare tilhører en fjern Skaper.
I denne perioden (1909-1918) publiserte han flere artikler, bl. a.: ”Man, the Child”, ”The Childrens Realm”, ”The Godhead as Comedian”, ”Invitatin to an Encounter”, ”Silence”, ”The Godhead as Actor” og ”the Godhead as Creator”(Meiers, 1945). Titlene viser en klar retning.
“Das Testament des Vaters” ble utgitt i 1914; en poetisk bok skrevet som en slags visjon som fokuserer på nåtid og fremtid. Her legges vekt på de kreative mulighetene i livet og øyeblikket. Han ønsket å gi menneskeheten en ny visjon av Gud og vise i åpenbaring den nye universelle religionen som vil forene alle folk.
Oversikten over hans utgivelser fra denne perioden viser at han hører hjemme blant de tidlige eksistensialister.

Lege

Moreno studerte medisin og hadde i den forbindelse praksis i psykiatrien. Han var uenig i måten dette fagmiljøet gikk fram på og savnet fokus på pasientenes egne ressurser og hjelp til å skape nye mål for fremtiden for pasientene. Moreno mente dette var helt avgjørende i behandling av mentale lidelser.
Han var en gang på en av Freuds forelesninger. Tema var analyse av telepatiske drømmer. Etter forelesningen stanset Freud Moreno og spurte hvem han var. Han kan muligens ha gjort seg bemerket med sin spesielle intense fremtoning. ”Vel”, svarte Moreno, ”Jeg begynner hvor De slutter. De møter mennesker i en kunstig kontorsituasjon. Jeg møter dem i gatene og i hjemmet, i deres naturlige omgivelser. De analyserer deres drømmer. Jeg gir dem mot til å drømme igjen. Jeg lærer dem å spille Gud.”

Grupper

Mens Moreno var medisinerstudent begynte han å interessere seg for gruppedynamikk og den sosialisering som finner sted på veien fra barn til voksen.
Han engasjerte seg også i arbeid for de prostituertes kår. ”Ikke for å moralisere eller reformere de prostituerte, men for at de skulle se sine livsmuligheter i et annet perspektiv” (Røine1992.s. 18). Han hjalp denne 'pariakasten' i Wien, de prostituerte, med å danne selvhjelpsgrupper. Her kunne de gi hverandre følelsesmessig støtte, praktisk omsorg og veiledning. Herfra utviklet han også begrepet 'terapeutisk agent' som jeg kommer inn på senere.
Som ung lege arbeidet han en periode i en italiensk/østerisk flyktningleir utenfor Wien. Han var opptatt av samspill, kommunikasjon og konfliktløsning innad i flyktningleiren. Her begynte han å utvikle de første ideer om behandling av grupper; noe som senere skulle videreutvikles til sosiometri.

Miljøet

Moreno levde i Wiens gullalder; midt i en av verdens kulturhovedsteder(1895-1920). Hans omgangskrets besto av blant andre mange av byens intellektuelle; spesielt forfattere og filosofer. Han startet i 1917 magasinet han kalte ”Daimon” (indre veiviser) (Jfr. Sokrates), som var det ledende tidsskrift innen eksistensialisme og ekspresjonisme, hvor bl.a. teologen Martin Buber en tid var medarbeider. Her ble blant a. de tidlige verker av Franz Kafka, eksistensfilosofen Max Scheler, Buber og ham selv publisert.

Begegnung – Encounter, Jeg – Vi

I 1914 skapte Moreno uttrykket Begegnung; med sin egen høyst personlige betydning av begrepet møte. I amerikansk terminologi ble dette oversatt til Encounter, som har fått betydningen ”møte mellom menneskesinn”.
Vi finner i dette begenungbegrepet en nær forbindelse med eksistensialismen. ”I det betingelsesløse møtet mellom menneskesinn som skjer i psykodrama -uten fordommer, diagnoser eller subjektive tolkninger - er det at Moreno vil oppheve skillet mellom ”jeg og du”. Ja, han ville også fjerne kløften mellom ”Jeg og Gud.” Det er mer enn et jødisk åndsslektskap mellom Moreno og Martin Buber, forfatteren av ”Ich und Du”. Moreno lanserte dermed sitt begrep ”Jeg-Gud” som naturlig nok skapte mye oppstyr. Men Moreno forsvarte seg med at det er med ”Jeg-Gud” vi alle er forenet, der JEG blir et Vi.


Morenos filosofiske ideer måtte prøves ut i praksis. Han eksperimenterte med ”levende teater” og produserte flere typer improvisert teater. Blant disse er ”The living Newspaper” hvor skuespillerne fremstilte dagsaktuelle nyheter på sine scener. Etter hvert etablerte han ”Das Stegreiftheater” (The Theatre of Spontaneity). Dette utviklet seg over flere år og ble etter hvert en terapeutisk arena. Herfra springer psykodramaet ut.
I denne tiden praktiserte Moreno også som lege i Bad Voslau, en fattig forstad til Wien. Mange av hans pasienter hadde en vanskelig økonomi. Moreno tok seg lite betalt av disse og skal ha vært en høyt elsket primærlege, men dette medførte at han selv også hadde det økonomisk trangt.

Til Amerika

Morenos kontroversielle framferd førte ham på kant med mange mennesker, og vanskelig økonomi og arbeidsforhold i et kaotisk Østerrike førte til at han emigrerte til USA for der å kunne arbeide videre med sine ideer. En lydopptaksmaskin skulle finansiere det hele. Et amerikansk selskap fattet interesse for denne og hjalp ham å emigrere fra Østerrike i 1925.
Han slo seg ned i New York. Hans tekniske oppfinnelse ble ingen suksess, og de neste årene ble harde.
Møtet med den amerikanske terapiverdenen overrasket Moreno. Psykoanalysen dominerte bildet og det var liten aksept for eksentrikere som ham selv. Han kom fra et Europa der de fleste intellektuelle gjerne var noe eksentriske. Til tross for at ikke alt lå til rette for ham i hans nye land, var det her, og i de neste 20 årene store deler av hans viktigste livsverk tok form. Han utviklet psykodrama og gruppepsykoterapi, skrev en mengde artikler, utga to fagtidsskrifter og åpnet sin egen klinikk; Beacon. Hit kom utallige terapeuter og studenter for å se og ta del i hans åpne terapigrupper. Han høstet ære spesielt for sitt arbeid med psykotiske pasienter. Han tok deres opplevelser på alvor og møtte dem på deres egen banehalvdel. Kontakt og tillitt kunne etableres og det ble mulig å bevege seg inn på veien til et bedre liv og en bedre kommunikasjon.

Jacob L. Moreno døde 85 år gammel i sitt hjem i Beacon den 14. mai 1974. På hans gravsted står det etter hans eget diktat: ”Here lies the man who brought laughter back into psychiatry.”

MORENOS TEORIER

Jeg vil i det følgende forsøke å presentere slik jeg har forstått det, noe av essensen av Morenos tanker, filosofi, teoretiske arbeid og menneskesyn; med hovedvekt på psykodrama, fordi det er den delen av hans arbeid jeg nå vil forsøke å undersøke.
Men aller først vil jeg som et utgangspunkt forsøke å gjøre rede for Morenos fire universelle dimensjoner.

Fire universelle dimensjoner

Moreno opererer med fire universelle dimensjoner som grunnlag for psykodrama og sitt arbeid. De fire er tiden, rommet, virkeligheten og kosmos.

Tiden

Tiden er for Moreno et tredimensjonalt begrep. Disse tre er fortid, nåtid og fremtid, og alle er til stede i mennesket på samme tid.

”Tiden er likevel en fortettet opplevelse, hvor øyeblikket her og nå er mer bestemmende enn en lang fortid og en langsiktig fremtid. Øyeblikket gjenspeiler fortiden og avgjør fremtiden. Fortiden gir materiale til å leve ut gamle roller. Fremtiden forberedes i nye roller, i rolleprøver for et alternativt liv (…) Trådene fra fortiden løper sammen i mange slags krysningspunkter der tiden som egen dimensjon kan ha ulike perspektiver for protagonisten. Derfor er det viktig å kunne se hele sitt liv, men ikke i kronologisk orden og gjennom systematisk gjenopplevelse Tiden er en ustanselig bevegelse, fram og tilbake i fortid og fremtid med nåtiden som det dramatiske krysningspunkt..”(...)” (Røine1992,s.70)

Moreno utfordrer protagonisten til å gi avkall på en tradisjonell orden og holdning til tiden. Gevinsten er større bevegelsesfrihet og kreativ utfoldelse. Det er forunderlig lett å bevege seg fritt i tid på en psykodramascene, og dette gir lovende muligheter for handling.

Rommet

Fordi rommet et uendelig og skremmende har mennesket en tendens til å skape sitt eget rom inni rommet, som blir kjent og trygt, som skjerm mot det ytre rommet. Vår egen materielle verden blir således en beskyttelse mot angsten for det uendelige, for døden og det uunngåelige. Vi vet i dag at grenser ustanselig flyttes både i det indre og det ytre rom. Da Moreno i mellomkrigstiden opphevet tiden samtidig som han utvidet rommet, uten å angi noen grenser, ble han ansett som fantast og irrasjonell. Moreno betraktet menneskets indre rom som et sted for utforskning og fantasier. De indre bildene av rom der spesielle opplevelse har funnet sted blir i detaljert markert på psykodramascenen, slik som de fremstår for protagonisten. Slik kan minner gjenoppleves og bearbeides.

Virkeligheten

Moreno opererer med tre nivåer av begrepet virkelighet; aktuell virkelighet (objektiv virkelighet), redusert virkelighet (subjektiv virkelighet) og utvidet virkelighet.
Den aktuelle virkelighet er det hverdagslige livet slik det fremstår med sine dagligdagse relativt ukompliserte forhold. Den reduserte virkelighet er knyttet til faste sosiale situasjoner der partene er i en fastlåst situasjon i forhold til hverandre. Den utvidede virkelighet ('surplus reallity') er et begrep som i psykodramatisk sammenheng brukes i flere betydninger. Der finnes en dimensjon ved menneskets opplevelse som alltid vil være tilstede uansett arten av virkelighetsopplevelse; en usynlige abstrakt dimensjon. Denne dimensjon er alltid til stede i det enkelte mennesket og viser vei og mening. Utvidet virkelighet er individets personlige individuelle opplevelse av en situasjon eller tilstand, den enkeltes oppriktige forestilling av sammenheng og mening; det som oppleves som sant eller viktig for protagonisten. Dette benyttes i psykodrama. Gjennom for eksempel rollebytter hvor protagonisten kan få en mulighet til å presentere det han opplever at en annen part i en dialog representerer, vil en kunne få mulighet til å nå inn til den subjektive virkelighet for den enkelte (Jfr eksistensialisme), og dermed er muligheten for vekst og endring også tilstede. Først når det er mulig å fatte hva protagonisten opplever er hans handlemåte forståelig. Den utvidede virkelighet blir således også en vei inn til forståelse av protagonistens indre verden. Psykodramascenen i seg selv er også en utvidet virkelighet i det den kan invitere hele gruppen til direkte opplevelser av imaginære eller konkrete forestillinger.

Kosmos

Moreno hevder at mennesket er et kosmisk vesen som ikke er låst fast i det individuelle (Freud) eller det sosiale (Marx). Han kalte mennesket kosmodynamisk - som betyr at mennesket har sjelelige krefter og muligheter i uant omfang. Han kalte det også et sosialt atom som innbærer at mennesket er et indre kraftfelt som er i stadig samspill med sine omgivelser.
Moreno trodde på den kosmiske virkelighet. Han var ikke opptatt av å diskutere Guds eksistens. Han mente at mennesket er i stand til å skape Gud i sitt eget bilde. Dette skjedde da Gud ble erstattet som usynlig kosmisk supermakt med en enkel mann i legemliggjørelsen av Jesus Kristus. Gud var for Moreno et identisk fenomen i alle religioner. De guddommelige kosmiske kreftene finnes inne i ethvert menneske som en kreativ kilde. Ethvert menneske har sin egen indre veiviser; sin egen ’Daimon.’ Og så kan mennesket skape seg selv og sitt liv.

Psykodrama vokste fram ut fra et kompleks som besto av både filosofiske, sosiologiske og psykologiske teorier. For å kunne forså denne sammenheng er det viktig å forstå hva som opptok Moreno og dominerte hans tankegang i den tiden disse tanker og ideer vokste fram og ble til en egen retning innen psykologien. Dette kommer vel til en viss grad frem av hans livshistorie med interesser, aktiviteter og fagområder som jeg har skrevet litt om tidligere i dette kapittel. Med utgangspunkt i Morenos egne nedtegnelser (Psychodrama, Vol I 1985) vil jeg forsøke å beskrive hvordan psykodramaet ble til.

Psykodramaets vugge, eller slik ble det til

”Psychodrama happens to be my most personal creation, it’s cradle in my autobiography may throw further light upon its final delivery.” Moreno. (Psychodrama Vol.I. 1985,s.2)
Moreno sier, : “The shortest way to the essence of an idea is to explore how it was first concieved and delivered. The almost inlimited therapeutic potentialities which Ppsychodrama has may jusify going back to it’s cradle”.

Moreno skriver videre at psykodramaet ble født i et teater, ’Komoedien-Haus, i Wien på selveste aprilsnarredagen 1.april 1921 mellom kl syv og ti på kvelden. I salen satt over tusen personer og ventet. Moreno hadde ingen skuespillerroller og intet teaterstykke. Moreno var en helt usedvanlig modig mann.. Han sier:” Jeg sto der alene den kvelden, helt uforberedt, foran mitt publikum. Da teppet gikk opp var scenen helt tom bortsett fra en stor høyrygget fløyelskledd lenestol, forgyllet i sin innramming. Blant publikum befant seg en rekke prominente gjester fra kulturelle, religiøse og politiske organisasjoner fra inn- og utland. Moreno hadde til hensikt intet mindre enn å tilby en forløsning fra en kulturelt betinget lidelse som rammet alle i et urolig etterkrigsklima. Han ville at folket skulle gjenfinne sin sjel
Psykodramatisk sett hadde han riktignok både rollebesetningen og stykket klart. Publikum var hans skuespillere og hans manusforfattere. Plottet var de historiske begivenheter, de politiske og kulturelle forhold de alle levde under. Var det mulig å få publikum med? Det mest nærliggende tema var å skape en ny måte å samhandle på, og invitere alle som ønsket en ledende rolle i det nye samfunnet til å presentere seg og bli eksaminert og kanskje til og med finne en frelser. Det var en vanskelig test å bestå. Ingen ble kronet til ny konge eller leder.
Moreno ble slaktet i pressen neste dag. Han forteller at han mistet noen venner, men slo seg til ro med ordtaket om at ingen kan bli profet i eget hjemland. Moreno fortsatte sitt arbeid og ga psykodramasesjoner i mange land.
Moreno var opptatt av Freud og psykoanalysen og tok delvis avstand fra denne retningen som levde side om side med ham og hans virke. Han mente Freuds metode hadde store mangler, spesielt i forhold til religion og gruppe. Moreno sier han står i gjeld til religiøse lederskikkelser som Jesus, Mohammed og Frans av Assisi. De hadde naturlig i og med seg både det dramatiske og en dyp katarsis. Deres scene var enhver situasjon de kom opp i, hvor de utspilte det Moreno karakteriserer som sin geniale terapi. Den største av dem alle var Jesus. Apostlene var hans hjelpeegoer og Gud var hans oppdragsgiver.
Moreno var opptatt av spontanitetens forsiktige inntog i filosofien og viser til foregangsmenn som Bergson og Pierce. Moreno gikk lenger enn begge disse og ville være en aktiv filosof, ikke en observatør, og sa det er spontanitet, og ikke tenkning som skaper spontanitet. Det er spontanitet, og ikke lover som skaper orden. Og det er spontaniteten som skaper kreativitet. Derfor er det slik at der filosofien bare skraper overflaten gikk de store religiøse terapeutiske skikkelsene inn i selve essensen av handling, lik psykodrama.
Psykodrama representerer, i følge Moreno, et vendepunkt i forhold til terapi på to vesentlige områder; Fra å behandle individer i isolasjon gikk man nå over til å behandle individer i gruppe, og man gikk fra ord til handling. Dette skapte motstand og skepsis. Det var uhørt å utlevere det private i grupper. Spesielt møtte han denne reservasjonen i Europa. Amerikanerne tok bedre imot ham. De hadde en helt annen holdning til handling og praksis. Her var det å reise til steder og gjøre ting mer stas enn å sitte inne å lese bøker. Drama kommer fra gresk og betyr å gå til handling, og psykodrama kan beskrives som en utforskning av virkeligheten ved hjelp av dramatiske (handlende) metoder. Man setter opp sine indre forestillinger og konflikter på psykodramascenen.
I psykodrama står katarsisfenomenet sentralt. Det er fire typer: Det somatiske, som er en renselse av kroppen, den mentale katarsis, den individuelle katarsis og gruppekatarsis. Det er mange ulike faktorer som kan utløse en katarsis. Felles for dem alle er spontanitet; spontan dramatisk handling. Moreno var opptatt av at mennesker skal oppleve å forløses fra sine lidelser, ikke bare få hjelp til å dempe symptomer.

Idee fix

Kanskje kan alt hans arbeid på et vis føyes sammen av en sentral filosofisk ide, nemlig det Moreno kalte ’idee fix’. Han skriver:
” I suffered from an idee fix…(it) became my constant source of productivity; it proclaimed that there is a sort of primordial nature which is immortal and returns afresh with every generation, a first universe which contains all beings and in which all events are sacred. I liked that enchanting realm and did not plan to leave it, ever.” (Moreno 1947 s.3)

Kreativitet som guddommelig naturkraft

Denne opprinnelige naturkraft beskriver en slags meta-arketypisk prosess og en grunnleggende kreativitet; en drivkraft som en naturlov.
Denne metafysiske intuisjonen er beslektet med Jung, Rank, Assagiolli, moderne kvantefysikk og enkelte fordums tiders esoteriske filosofier, spesielt neoplatoniske ideer innen den jødiske Kabbalah tradisjonen.

Moreno uttrykker tanker om påvirkning på vår fysiske tilværelse fra andre ikke konkrete krefter. Dette påvirker menneskets sinn og psyke og er en uendelig kilde til forestillinger, fantasier, kreativitet, vitalitet og frihet. Han kalte denne kraft hellig fordi han opplevde dette som en guddommelig kreativ kraft; essensen av hans begreper om Gud. Dette oppfattet han ikke bare som den kraft som skapte verden eller det som er den avgjørende grunn til enhver bevegelse, men også bevegelsen i seg selv (Jfr Sokrates ideer om begreper og Platons idèverden). Men samtidig er dette ment å utspille seg i det enkelte mennesket i den grad der er frihet til slik handling. Den livets bevegelse finnes også i enhver celle, ethvert atom, i enhver liten fugl, katt eller dikter. Ut fra Morenos tankegang kan en si at Gud gir mulighet for og impuls til bevegelse og handling, men det er opp til den enkelte å faktisk slippe det til og la det skje

Spontanitet og selvet

Moreno forteller i ’The Theatre of Spontaneity’(1983.s.3ff), om bakgrunnen for den prosess det var å skape det spontane teater som utviklet seg til psykodrama. Han forteller at ingenting var mer fjernt for ham enn teateret, scenen og dens forførende magi. Han strevet med sine ideer om Gud (teologi), selvet (psykologi) og frihet (eksistensfilosofi), akkurat som så mange andre i hans omgangskrets, men forskjellen mellom ham og dem var at han snublet over en helt ny måte å nærme seg disse spørsmål på: en helt ny metode gjennom ’The Theatre of Spontaneity and Catarsis’. Grunnen til at han ikke heller grunnla en egen religiøs retning og deltok i utvikling av teologiske systemer, har sin årsak i nettopp utgangspunktet for hans ide. Han var fanget av en sterk følelse av inspirasjon. I ettertid kalte han det ’the grace of God’. Denne standhaftige inspirasjon eller besettelsen ble hans konstante kilde til hans arbeid og nytenkning. Han mente at denne kilde er et av grunnelementene i tilværelsen og tilgjengelig for og i alle mennesker.
Moreno var enig med de mange definisjoner av selvet som sier at organisme og selvet (vesenet), ikke er det samme, men samtidig ikke er lett å skille helt fra hverandre. Selvet kan betraktes som en smeltedigel av erfaringer av alle kategorier.

Men hva er selvets utgangspunkt?

Morenos tese er at selvets hovedsete er i spontaniteten. Selvet er som en elv som springer ut fra spontaniteten, og samtidig forsynes med forsterkninger fra mange kanter. Han sier videre at spontaniteten er annerledes enn de vanlige naturlovene. Den er det han kaller ’the matrix of creativity’. Med dette mener han at når spontaniteten er på null, så er også selvet på null. Når spontaniteten er nedadgående, krymper selvet og når spontaniteten øker vil selvet ekspandere. Hvis spontanitetens potensiale er ubegrenset, er også selvets potesial ubegrenset. Morenos syn på selvets struktur er beskrevet senere (rolleteorier). Rollekompleksene har en utstrekning som går utenfor enkeltmenneskets kropp. Den strekker seg ut til det mellommenneskelige felt og enda lenger. Han stiller spørsmålet om hvor eller når det stopper. Moreno mente det må være en forbindelse mellom ideen om det menneskelige selv og ideen om det universelle selv, eller Gud. I en verden der Gud er mer eller mindre avskaffet utsetter mennesket seg også for en avskaffelse av sitt selv. Da blir problemstillingen ikke Gud eller fornektelsen av hans eksistens, men en truet kontakt med selvets opphav, ekspansjon og virkelighet.

Tele

Moreno bruker begrepene projeksjon. og retrojeksjon. for å belyse fenomenet tele. Projeksjon er en slags overflytting av egne ideer og tilbøyeligheter over på andre og gå ut fra at disse andre virkelig er slik. Retrojeksjon beskriver han som evnen til å ta opp i seg følelser, tanker eller ideer fra andre mennesker eller impulser fra andre dimensjoner. Enkelte mennesker har en usedvanlig velutviklet retrojeksjonskraft. Vi kaller dem genier og helter. De fanger opp hva folk eller tiden trenger med sin retrojeksjonskraft gjennom tele (ikke projeksjon).
De tar svært lett opp i seg andre menneskers opplevelser ved å fange dem opp, men også ved at mange ønsker å snakke med og formidle sine følelser til dem. Hypotesene om det utvidede selv har fulgt menneskets historie og dukket opp i ulike former til ulike tider(innen filosofi, åndelighet, kunst, m.m.).

Kropp og Sjel

Moreno skrev i sin artikkel ’Sociometry and the Cultural order (J. L. Moreno 1943) om den greske oppfatning av forholdet mellom kropp og sjel. Han stilte spørsmålstegn ved tolkningen av denne som at sjelen er plassert i kroppen. Egentlig delte grekerne sjelebegrepet inn i to; kroppssjelen og den frie sjel. Den frie sjel er ikke forankret i kroppen. Han sier videre at det er fullt mulig å tenke seg at sjelen ikke bor i kroppen, men snarere motsatt; det er kroppen som bor i sjelen. Hvis dette stemmer er det lettere å forstå hvorfor vi kan ha kontakt med andre menneskers ideer, tanker, bilder, opplevelser og hensikter selv om vi ikke er det bevisst. Dette kalles i psykodrama for tele. Denne beskrivelsen av forholdet mellom kropp og sjel/sinn kan være en mulig forklaring på hvordan ’tele’ kan være mulig.

Øyeblikket og frihet

For mennesket har ethvert øyeblikk denne mulighet i seg til at livgivende bevegelse skal kunne skje. Moreno ønsket å forbli i øyeblikket og i dette feltet av liv og bevegelse. Her kunne han finne vitalitet, vekstmulighet og kontakt med det spirituelle. En konsekvens av å betrakte kreativiteten som et metafysisk og teologisk prinsipp og ikke kun som et psykologsk anliggende er det moralske imperativ dette impliserer (Et moralsk imperativ er et påbud om en bestemt moralsk handling og dennes grunnlag). I denne sammenheng vil det handle om det ansvar den enkelte har for å gripe muligheten og velge sitt liv og sin disposisjon for de guddommelige livgivende kreative naturkreftene.

Alt henger sammen

Her ligger grunnlaget for hans tilnærming til eksistensialismen og i denne refleksjon forenes hans skrifter og temaer som psykodrama, gruppepsykoterapi, sosiometri, kunst og kultur.
Han søkte alltid å utvide mål og potensialer i sitt arbeid med de teknikker han ervervet seg og ønsket å bevege seg langt utover strenge profesjonelle disipliner.

Teateret og psykodramascenen

Psykodrama har mange likhetstrekk med den opprinnelige gruppeprosess som førte til gresk teaters storhetstid. Moreno hentet betegnelsen protagonist fra Aristoteles og hans Poetik. Protagonisten leder handlingen og står frem som aktøren foran gruppen av medspillere og vitner, akkurat som i det rituelle teater fra før arkaisk tid (ca 700-550 f. Kr).
Ordet protagonist består av to deler; pro og agon - og dette betyr foran eller først til strid. Agon betyr også smerte og angst foran døden. Her er vi midt i den eksistensielle problematikken. Protagonisten er hovedpersonen i det drama som skildrer den smertefulle og angstinngydende opplevelse av hans livssituasjon. Antikkens protagonist var den sangeren som steg frem fra koret og var solist eller 1.skuespiller. Etter hvert steg 2.skuespiller (deutragonisten) og 3.skuespiller (tritagonisten) også frem. Som i vårt psykodrama vil protagonisten påta seg frivillig eller gjennom gruppepress, å bære frem og tolke en situasjon eller en skjebne. Han løfter et sjelelig innhold opp over diskusjonsnivået og sprenger den alminnelige referanserammen. Protagonisten bærer frem et drama av fellesmenneskelig karakter og representerer således både gruppen og seg selv.
Moreno sier at mennesket har en iboende trang til å bringe det ukjente under sosial kontroll. Dette finner vi også i opptakten til det greske dramaet. Den ekstatiske dionysiske rus ender etter noen få hundre år i en høyt utviklet kunstnerisk form for drama som ennå i dag tilhører det klassiske repertoar på teatre verden over. Psykodramascenen er arenaen der det umulige blir mulig. Teateret rommer alt: nåtid, fortid, fremtid, drømmer, fantasi, myter, eventyr, visjoner og skrekkbilder, mennesker og guder, barndom og død, alvor, humor, isolasjon og fellesskap. De fleste lokalisasjoner, situasjoner og fenomener kan oppstå på en psykodramascene og utforskes i en vekselsvirning mellom protagonisten og gruppen under en kyndig leders regi.
Vi kan lese om Moreno som fant frem til en filosofisk inspirasjon som ligger til grunn for hans valg av teateret som arena for utforskning av disse naturlover om guddommelig kreativitet. Han skriver om teateret som en beskyttet arena for slik utfoldelse:
”no one can play in a materialistic age the roles of gods and saints without getting the slur of madness or criminality thrown at their heads. The theatre was a safe retreat for unsuspected revolution and offered unlimited possibilities for spontaneity research on the experimental level” (Moreno 1947.s.6).




EN REFLEKSJON OMKRING SAMMENHENGER MELLOM MORENO, SOKRATES OG KIERKEGAARD;
DERES LIV OG TEORIER



"Vi står på våre forgjengeres skuldre"
Jeg vil i det følgende forsøke å trekke noen enkle linjer mellom Moreno og de to store filosofene Sokrates og Kierkegaard ut fra den enkle (og forenklede) presentasjonen av de tre tidligere i denne oppgaven.
Jeg ønsker å finne sammenhenger gjennom historien, tvers gjennom tid og sted, i forhold til spørsmål som opptar meg og som jeg har tatt med meg inn i mitt møte med psykodrama.
Jeg vil her å ta utgangspunkt i Morenos filosofiske forhistorie og sitere Moreno: ”den korteste veien til essensen av en ide er å gå til dens vugge”.

Likheter og forskjeller mellom Moreno, Sokrates og Kierkegaard

Alle disse tre er markante historiske personer og tenkere med et dypt engasjement i sin tenkning, sin samtid og sitt arbeid.
Hva har disse tre felles ut fra beskrivelsen av dem som jeg har kommet fram til i de foregående kapitler? Og hva atskiller deres liv og tenkning?

Sokrates var Morenos store forbilde som forløseren (i Sokrates eget begrep majevtik (”åndelig jordmorkunst”), og læreren som gir mennesket kunnskap om seg selv.(Røine,s.19). Vi vet at Moreno studerte Sokrates, og at han kalte sitt eksistensielle tidsskrift for Daimon, et begrep han lånte fra Sokrates.
Jeg var nysgjerrig på å finne ut på hvilken måte dette kan ha preget Moreno og hans arbeid.

Selv om kanskje ikke Moreno kjente så godt til Kierkegaard i sin studietid, så tilhører de samme grunnsyn, eksistensialismen. Kierkegaard regnes av mange som den første innen den eksistensielle skolen. Han har formulert på en så enestående måte den eksistensialistiske filosofien, han er regnet som den kanskje mest psykologiske av filosofene og var et naturlig valg som representant og målbærer for den eksistensielle tenkning og psykologi. Han skriver både poetisk og underfundig. Kierkegaard var utdannet teolog og han hadde et nært forhold til Gud, noe som også Moreno hadde. De var således begge skolert innen både teologi og filosofi.



Enkelte blikk inn i deres livshistorier

Sokrates var sønn av en jordmor. Han forlot sitt håndverkerarbeid, kone og barn for å utøve sin livsmisjon. Han ville stimulere mennesker til å tenke selv og opptre i overensstemmelse med seg selv. Han ønsket anstendighet, ærlighet og konsekvens, og han ønsket å avsløre de falske profeter og maktmennesker. Sokrates ble anklaget for å ha forledet de unge, og han ble som gammel mann dømt til døden og til å tømme giftbegeret. Han avsto fra benådning han ble tilbudt mot at han innrømmet sine forbrytelser.
Etter å ha studert sin samtid, tenkt og vurdert kom Sokrates frem til egne holdninger til tenkning og konsekvenser for vesentlige sider ved menneskets liv. Han hadde også sitt eget indre driv; med sitt mot, engasjement og selvstendig tenkning (Daimon), og han gikk til handling og brakte sin innsikt bokstavlig talt til torgs. Improviserte samtaler skapte en ny måte å forholde seg til omgivelsene på.. Det er, slik jeg har forstått det, nærliggende å se en betydelig inspirasjon og innflytelse på Moreno og Kierkegaard. Alle tre var kontroversielle skikkelser, og følgelig møtte alle tre mye motgang.

Kierkegaard var yngste sønn av en depressiv far som trakk ham inn i sine dystre grublerier. Dette har preget hele hans liv og tenkning.
Kierkegaard levde et utsvevende studentliv til faren døde, da kom alvoret over ham. Han tok seg sammen, tok sin teologieksamen på rekordtid og begynte å studere filosofi.
Deretter reiste han til Berlin og vendte så hjem etter en tid med kofferten full av filosofiske skrifter. Han hevet sin forlovelse med sin kjæreste Regine, og giftet seg aldri senere. Han ble bare 42 år gammel. Han søkte å se sannheten i øynene, og beskrev i sine skrifter sine indre reiser i sin streben etter å forstå livets premisser og hva det gjorde med ham som menneske. Hans arbeider fikk en blandet mottagelse av sin samtid, han vekket mye uro og fikk mange fiender. Han avsluttet sitt liv i en ”kirkekamp” med et frontalt angrep på den etablerte kirke.

Moreno fikk en strengt religiøs oppdragelse. Mens Kierkegaard vokste opp med en far som trakk ham inn i sin verden, vokste Moreno opp hos sin mor, delvis uten sin far. Han hadde riktignok sin åndelige far og veileder i den jødiske menigheten hvor han fikk undervisning fra han var fire år. Moreno ble oppdratt til å forvente mye av seg selv og sitt liv. Han studerte blant annet filosofi, medisin, psykologi og sosiologi. Han var en eksentriker, gjorde mye ut av seg og eksperimenterte innen flere av sine fag- og interesseområder innen filosofi, sosiologi, vitenskap og kunst. Moreno følte seg til tider svært misforstått og forstøtt. Han hadde mange motstandere og så seg nødt til å forlate Wien. Han ble ikke så lett anerkjent av sine kolleger og vekket ikke troverdighet i den rådende psykologiske verdenen også på grunn av hans kompromissløshet og vesen.

Alle disse tre store menn levde i nær kontakt med sin tids åndselite. De hadde alle en sterk indre drivkraft (Daimon), var pionerer og ønsket å bidra med noe av betydning for menneskeheten. De synes som de tenkte svært selvstendig og formulerte nye tanker i tiden de levde i. De brøt alle med det vanlige livet og viet seg i stor grad til sin livsmisjon. Samfunnet de levde i ga dem alle en blandet mottagelse. I dag studerer og anvender vi deres tanker og arbeid som en selvfølgelig del av vår referanse. Vi kan si at de alle var forut for sin tid, de utviklet nye måter å forstå og nærme seg eksistensielle spørsmål på. I dag har de mange tilhengere og interesserte.



Egen filosofi og eksistensialisme

Alle utviklet de sin egen filosofi. Felles har de et dypt ønske om å være sann mot sin egen indre stemme og en hengivenhet til det som oppleves sant. Kierkegaard og Moreno var opptatt av tilstedeværelse og hengivenhet til livet selv og det guddommelige. Sokrates hevdet at man ikke kan vite noe sikkert samtidig som han utforsket innholdet i begreper. (Han var nådeløs overfor sofistene da han stilte krav til deres påstander og oppfatninger om generelle sannheter). En skulle oppføre seg i samsvar med sin egen indre overbevisning. Det finnes en objektiv sannhet i form av en meningsfylde i begreper og deres konsekvens i handling. Dette må man finne i seg selv. Ved å hjelpe til å avdekke og forløse denne innsikt vil en kunne omsette denne intuitive kunnskap i den enkeltes praktiske liv.

Sokrates og Moreno ville skape en ny holdbar måte å forstå tilværelsen på og finne holdbare holdninger i en kaotisk tid full av motsigelser. Sokrates ville utfordre makteliten, mens Moreno ville skape en ny samling. Kierkegaard ville skape uro(gjøre ting vanskeligere.) Han var opptatt av bevisstgjøring av ens egen eksistens og sa at ”sannheten er til for den enkelte i idet han selv frembringer den i handling.” Han utdypet forholdet seg til seg selv, fortvilelsen ved å se hvem en er, fortvilelsen når en ikke ser. (”fortvilet å ikke være seg selv, fortvilet å være seg selv”), han beskrev de tre stadier og mennesket frelse ved å hengi seg til og hvile i troen på Gud fordi en selv kommer til kort. Kierkegaards filosofi er svært omfattende og rik. Kierkegaard regnes som den eksistensialistiske skoles første sterke talsmann. Han mente at det evige og absolutte kun kan observeres innenfra et menneske. De objektive, generelle sannheter er dypest sett likegyldige fordi de ikke sier noe om livet slik det faktisk oppleves for det enkelte mennesket. Han er enig med Sokrates i at sannheter må ha relevans for den enkeltes liv. Han var svært influert av Sokrates arbeider.

Da Kierkegaard i 1841 skrev sin omdiskuterte magistergradoppgave kalte han den ”Om begrepet ironi. Med stadig hensyn til Sokrates”. Her analyserer han andres tidligere fortolkning av Sokrates karakter, noe som ikke minst vil si karakteren av hans ironi. Han presiserer Sokrates’ verdenshistoriske betydning, for historiens historie og for subjektivitetens historie. Senere i sitt arbeid med dette tema tar han et oppgjør med den holdning han tidligere hadde hatt til Sokrates. Sett med egne tilbakeskuende øyne så han på det som mindre heldig at han et sted var kommet i skade for å fremheve det ”som en ufullkommenhet hos Sokrates at han intet øye har for totaliteten, men blott numerisk så på den enkelte” – noe Kierkegaard i sin journal fra høsten 1850 kommenterer med følgende bitre utbrudd: ”O, jeg hegelianske dåre, nettopp dette er det store bevis for hvor stor en etiker Sokrates var”.
Her ser vi Sokrates som representant for både den ironiske, indirekte, lekne tilnærming og hans konsekvente eksistensialisme(sannheten er til for den enkelte.

Moreno var opptatt av spontanitet og kreativitet og trodde på det guddommelige i ethvert menneske. Mennesket er ikke bare et enkeltindivid eller et sosialt vesen. Mennesket har også en kosmisk dimensjon som gir det uante krefter og muligheter i tid, rom og virkelighet.
Også hans arbeider og tenkning var svært omfattende og bygget på en uvanlig bred faglig plattform. Moreno var opptatt ikke bare av enkeltindividets opplevelse, men også av den sammenheng enkeltmennesket opererer i; gruppen. Psykodrama er en metode utviklet for enkeltindivider, for enkeltindivider i gruppen, men også i høy grad for gruppen selv.
Alle de tre er opptatt av at det enkelte mennesket har frihet til å velge sitt liv, ansvar for sitt liv og for å avdekke og leve med de smertefulle spørsmålene rundt tilværelsen, også når de forblir ubesvarte.

I forhold til eksistensialisme og subjektivitet går Moreno enda lenger enn Sokrates og Kierkegaard. Han beskriver hele tre virkeligheter; den subjektive(redusert virkelighet), den aktuelle(objektiv virkelighet) og utvidet virkelighet(den personlige opplevelse som alltid er tilstede i mennesket). Psykodrama har teknikker som forsker i dette for å forstå hva protagonisten opplever, (rollebytte m.m.) klargjøring av protagonistens opplevelse er utgangspunktet for videre vekst. Dette igjen samsvarer med Kierkegaards syn på hvordan en kan hjelpe et annet menneske, kun gjennom å forstå hva den andre forstår og opplever.
Der Kierkegaard sier oppdag deg selv og forhold deg til forholdet til deg selv er Moreno mer pompøs, optimistisk og utfordrende i sin form. Han sier Vær din egen skaper, og videre; Behersk dine rollelag. Kierkegaard viser til hengivelse og frelse, for det er nødvendig å bli tilgitt. For Moreno er hengivelsen til egne guddommelig livskraft og kreativitet det forløsende. Der Kierkegaard sier. Våkne opp og observer og opplev forholdet til deg selv, sier Moreno mer dramatisk(handlende): Vær din egen skaper og spill deg selv: ”Spill deg selv slik du aldri var, slik at du kan begynne å være det du kunne bli. Vær din egen inspirasjon, din egen forfatter, din egen aktør, din egen terapeut og til slutt din egen skaper” (19). Det de to har felles kan kanskje være at begge strekker seg mot målet å bli hel og i kontakt med sitt egentlige selv gjennom hengivelse. Zerka Moreno utdyper Morenos teorier (15) og kaller psykodrama for ’nådens teater’: “...The Theatre of Merci. It is a place where love and acceptance of what we think of as the worst aspects of ourselves are found.We experience our common humanity and learn what it truly means to be human. We learn to trancend the past and reach for a more promising future.” Mens Sokrates’ holdning er mer preget av egeninnsats. Den går i en mer moralsk retning ved å oppfordre til bestrebelser på å holde sin sjel ren ved å handle og tale riktig og godt.
Det vil i psykodrama stadig være en utfordring i det å integrere utvidet virkelighet i det aktuelle objektive liv der utenfor psykodramascenen. Her er gruppen en myk mellomstasjon. Gjennom dennes deltakelse og delinger vil opplevelsene fra psykodrama kunne hjelpes på vei til å settes inn i en objektiv virkelighet. Slik kan det hjelpes til så de forskjellige virkeligheter korresponderer og henger sammen. På denne måte beveger Moreno seg figurlig talt, friere enn Kierkegaard som er avgrenset til sin egen kropp.



Eget verdigrunnlag/forholdet til seg selv og det guddommelige

Enhver er ansvarlig for sin forvaltning av sin frihet, for sine valg og handlinger og for det livet en velger å leve. En bør tenke selvstendig og ærlig, og ikke bare blindt følge anvisninger, ordre eller sin flokk. Så langt er de tre enige, men de har ulikt syn på hva som er et sant og godt liv, og hvordan en kan komme dit i seg selv.
Sokrates var den første med teorier om personlig integritet. Han sa du må være sann mot deg selv. Du kan ikke vite noe sikkert, vær ikke hyklersk eller manipulerende i den hensikt å få makt over andre mennesker. Da blir din sjel ikke skadet. Det er langt verre å gjøre noe galt enn å bli utsatt for noe galt.
Kierkegaard går lenger enn dette. Etter å ha kjempet seg gjennom sin streben etter et meningsfullt liv gjennom å dekke egne snevre behov i det estetiske stadiet og redde menneskeheten i det etiske stadiet, må en erkjenne at en kommer til kort. Mennesket kan ikke redde seg selv og sone sin skyld. Mennesket er atskilt fra både naturen og fra Gud og lever isolert i sin egen kropp. Troen på Gud er et eksistensielt behov og påbud. Gjennom ham blir isolasjonen brutt og mennesket kommer i kontakt med både seg selv og med Gud. Alle de andre stadiene blir religiøst sett til fortvilelse og synd. Her er mennesket mest i kontakt med seg selv og sin egentlige mening. Men hvert stadium gir sitt svar på hva som er sannheten for mennesket – om det overhodet finnes en sannhet. Det er verken filosofisk eller vitenskapelig mulig å avgjøre hvilket stadium som er det beste. Overgangene mellom stadiene er uttrykk for et sprang, gjennom angstfylt krise.
I denne sammenheng går Moreno slik jeg forstår det, videre og høyere enn Kierkegaard. Han er både i og på toppen av hengivelsen og er sin egen skaper. Han er skeptisk til vår tids avskaffelse av Gud og sier at når mennesket mister kontakt med Gud mister det også kontakt med seg selv. Morenos rolleteorier er som Kierkegaards stadier bygget kronologisk på hverandre som et tredelt utviklingstrinn. De senere stadier eller roller innebefatter de tidligere og har større kompleksitet. Samtidig er det slik at en beveger seg mellom disse nivåene opp og ned til en viss grad hele livet. Det er kanskje mulig å sammenlikne ”matrix of identity”, den nyfødte, uten moden bevissthet og det psykosomatiske rollelag, tilstanden før det blir klar over seg selv, med spissborgeren som ikke ennå ser seg selv, forholder seg til seg selv og heller ikke er seg bevisst sin frihet til å foreta selvstendige valg. På samme måte kan kanskje det psykodramatiske rollelag liknes med estetikeren som projiserer sine behov ut og handler mer eller mindre inadekvat i forhold til å dekke sine egentlige behov, ved å dekke sine umiddelbare behov og lindre sin uro. De sosiale velbalanserte rollelag vil tilsvare det religiøse stadium hvor mennesket har kommet frem til en modning og til seg selv og ikke lenger bruker andre mennesker for å dekke egne behov for nytelse, for å være en hjelper, for avlat, for smertelindring eller for å dempe angst.
Overgangene mellom disse nivåer er hos Kierkegaard betegnet som en fortvilelse og en angstfylt krise. I psykodramasammenheng kan vi kanskje si at de forskjellige overganger til ny innsikt er det vi kaller katarsis. Hos Kierkegaard er det fortvilelse og angst som motiverer forbedringen. Morenos lære bærer mer preg av lyst til å utfolde seg. Det kan for meg se ut som om der Kierkegaard går baklengs inn i modning og inn i fremtiden med blikket rettet mot noe smertefullt han vil reddes fra, går Moreno eventyrlysten og begeistret inn i fremtiden med blikket rettet fremover mot noe godt.



Pedagogikk

Alle de tre hadde en sterk kultur i forhold til å formidle sine kunnskaper. De ønsket å stimulere, men ikke belære sitt publikum og utviklet en evne til å formulere gode spørsmål.
De var alle kommunikasjonskunstnere.
Sokrates utviklet den sokratiske metode, dialektikken, som både Kierkegaard og Moreno tok opp i seg. Kierkegaard gikk så langt i å være indirekte at han utga mange av sine skrifter under pseudonym. Hans skrifter var poetiske, gjerne ironiske og underfundige og hans lesere blir ofte sittende igjen med undring og sorgmunter tenksomhet. Moreno utviklet sin helt spesielle kommunikasjonsform i kraft av surplus reality og psykodrama, en syntese av teaterkunst, poesi, terapi og pedagogikk med fokus på enkeltindividet, men også på gruppen og enkeltindividet i gruppen.
En felles grunnholdning var også den eksistensialistiske tilnærmingen til et menneske en skal undervise eller hjelpe. Det skjer helt på dennes premisser, med utgangspunkt i den som skal hjelpes sitt språk, temperament, sin kultur og forforståelse.




OPPSUMMERING

Jeg har forsøkt å se forbindelseslinjer eller bruer mellom de tre tenkerne, og kan oppsummere det jeg har kommet fram til  slik:

Sokrates, Kierkegaard og Moreno fremstår slik jeg har lært dem å kjenne, i mange henseende som beslektede. De levde i hver sine verdener og skapte der hver sine nye, høyst personlige retninger. Felles er deres store mot, deres originalitet, deres mot til å fremføre sine tanker og til å stå i ensom kamp, deres holdning til det eksistensielle og det subjektive, opprøret mot generaliseringer, og utviklingen av nye kommunikasjons - og formidlingsstrategier. Deres tanker om livet og tilværelsen befinner seg i nærhet av det menneskelige og enkeltmenneskets opplevelse. Deres filosofi er anvendelig som hjelp til å leve et bedre liv.
Sokrates er en av de første store kjente tenker og har hatt stor innflytelse på både Kierkegaard og Moreno. Kierkegaard og Moreno fanget nok sikkert opp mange av de samme strømninger i tiden de levde i. Begges filosofi var eksistensialistisk fundamentert og representerte et opprør mot den etablerte universelle tenkning og tradisjon som rådet.
Sokrates og Moreno var utpreget handlingens menn. Deres tenkning fikk konsekvens i handling. Sokrates drev utadvendt og oppsøkende virksomhet og Moreno skapte psykodrama. Kierkegaard fremsto som mer hemmelighetsfull med alle sine pseudonymer og kontraster, poetisk og tungsindig, og han omsatte sin tenkning i praksis gjennom poetisk, raffinert og levende skrivekunst.
Jeg opplever Kierkegaard som en skarpsindig, poetisk melankoliker, full av spennede paradokser; han beskriver bl.a lengselen etter frelse fra seg selv og samtidig lengselen etter hjelp til å våge å bli seg selv. Moreno uttrykker troen på det vidunderlige og på alle mulighetene som finnes.
Slik jeg ser det er Moreno den av disse med det mest optimistiske synet på livet og menneskene. Han har skapt en metode som kan anvendes til å utforske og forløse enkeltmenneskets ressurser og samspillet med andre.

Jeg fant i min lille undersøkelse flere fellestrekk mellom Sokrates, Kierkegaard og Moreno, og kanskje kan dette være noe av årsaken til de fascinerer på litt den samme måten. Deres forståelseshorisont og kapasitet er av slike dimensjoner at dette lille skriveri nødvendigvis kun er et lite streif gjennom deres univers - for å kunne gi en liten presentasjon av psykodramaets grunnlegger Jacob Levi Moreno og den filosofiske og faglige sammenhengen i hvilken han skapte psykodrama.

 
LARGOLAND - et møteverksted

- inviterer til ulike grupper, kurs og workshops:



HVA MED MEG ?

Samling for partner/ektefelle av transperson.

 

Vi inviterer til temadager om livet som partner/ektefelle til en transperson.

Vi hadde dette kurset i mars i år, og det ble da uttrykt stort ønske om å treffes igjen.

 

Og ny samling blir det:
28.-30 januar 2011

hos Marion og Harald på Stensveen Ressurssenter


LIVET SOM PARTNER TIL EN TRANSPERSON

Vi retter  denne gangen oppmerksomheten mot en gruppe som ikke alltid er like synlige som sine mer iøyenfallende partnere. 

Vi inviterer til fellesskap hvor
erfaringer fra livet som partner til en transperson
kan deles og   luftes
og
hvor opplevelser og tanker kan komme til uttrykk i trygge omgivelser.

Dette arrangementet er et  resultat av en rekke henvendelser og uttalelser gjennom flere år fra representanter for denne gruppen  

Temaer som vil kunne bli berørt er:

lojalitet og frykt
ansvar og  frihet til å være seg selv
hvem blir jeg når min partner forandrer seg
hva med barna, -  og resten av familien


Arrrangementsansvarlige::
Anne Lande og Marion Arntzen


SORGGRUPPE

på TOTEN vårhalvåret 2010

Vi starter en åpen sorggruppe i de vakre lokalene på Stensveen Ressurssenter på Kapp ved Gjøvik 
Det vil bli samlinger ca en gang pr mnd. (torsdagskvelder fra kl 18.00 - 21.00)

Dette vil være en arena hvor mennesker som bærer sorg kan få en mulighet til å dele disse erfaringene med andre i liknende situasjon.
Påmelding og informasjon  tlf 92 44 55 67
Kurset vil ledes av psykoterapeut/gruppeterapeut  Anne Lande

Oppstart / infomøte torsdag 11. februar 2010

det vil bli gitt mulighet for individuell oppfølging

 

mer her



12. - 14. februar 2010

Stemme og identitet
Stensveen Ressurssenter
mer info: Her

 


 

 

HVA  MED  MEG ?

Temadager om livet som partner/påreørende til en transperson
Sted: Stensveen Ressurssenter, Kapp på Toten
Når:  13. – 14.  Mars 2010
Ansvarlig for arrangementet: Anne Lande og Marion Arntzen
Påmeld til Stenseen Ressurssenter   tlf 91127454

mer her

 

 


"skoleringshelg" for LHBT - personer
bli en tryggere formidler og repreasentant for LHBT - personer
fredag 30. april - søndag 2 mai 2010 på Stensveen Ressurssenter
arrangør: Vestfold Fylkeskommune i samarbeid med Stensveen Ressusrssenter og Anne Lande

 

 

 


 



Helgegrupper på Lillehammer

 

GRUPPETERAPI / WORKSHOP

Dette er en god arena for å snakke om  og få hjelp til å bearbeide floker som har oppstått i livet
Her kan man - under kyndig ledelse -  forske i egne problemstillinger og utfordringer
på vår lille ‘teaterscene’ - 
i en trygg atmosfære 
i små grupper med enkel instruksjon i kreative uttrykk 
Vi er opptatt av å møte og ivareta alle som kommer - med respekt for den enkelte deltakers egne grenser 
Ingen forkunnskaper er nødvendig

Dato kommer senere
Tid:
Fredag     kl.  18.00 - 21.00
Lørdag     kl.  10.00 - 18.00 
Søndag    kl.  10.00 - 15.00

Kursledere:

Anne Lande :
psykoterapeut, teaterterapeut (“psykodramatiker”), gruppeterapeut, samtaleterapeut, sexolog, artist  og musiker
Wenche Thoresen :
psykodramatiker, konsulent, filosof og flamencodanser/instruktør                                             
foto

Mer info eller påmelding/reservasjon av plass i gruppe :
Anne Lande: tlf  92 44 55 67
Wenche Thoresen:  tlf    91 34 57 27

mer her.



 



TIDLIGERE GRUPPER :


 

 

 

SØNDAGSKVELDSGRUPPER i OSLO

Søndag 11. oktober 2009   kl 18.00 - 22.00

"SAMMEN & HVER FOR SEG"
Kveldsgruppe med mulighet for å forske i egne problemstillinger og utfordringer på vår lille "teaterscene"
i en trygg atmosfære
i små grupper
med enkel instruksjon i kreative uttrykk 
og med r espekt for den enkelte deltakers egne grenser.

alle kursdeltakere avlegger taushetsløfte

Ingen forkunnskaper er nødvendig.

Sted : Henrik Ibsendgt 60, Solli Plass i Oslo
Kursleder: psykoterapeut Anne Lande 
Påmelding og mer info: tlf 92 44 55 67

Dette er en av flere enkeltstående kvelder




 

 

"SPRÅK OG ERFARING"

Kveldsgrupper / workshops

Kursledere: forfatter Hanne Ørstavik og psykoterapeut Anne Lande
Vi forsker i vårt eget språk og åpner for muligheten til å fordype eller forske i enkelte "bilder" på teaterscenen. 
Pris pr kveld: kr.: 300,-
Sted: Henrik Ibsensgt 60 C, Solli plass i Oslo
Vi forstsetter med disse gruppene høsten 2008
Påmelding og mer info.: tlf 92 44 55 67 (Anne) eller tlf 415 16 561 (Hanne)

Neste gang : søndag 28. september kl 18.00 - 22.00 
påmelding innen søndag 21. sept
få ledige plasser
Velkommen med dine erfaringer og ditt språk!