Anne Lande

Sagt om våre temakonserter i forbindelse med allehelgensmarkeringen

Østlendingen
STERK DUO: av journalist, organist og kantor Bodvar Lotsberg
Intimt, vakkert og direkte
Det var en dame med sterke røtter i Elverum, Anne Lande, som sang vakkert ut - og som eminent medhjelper ved klaveret hadde hun den kjente pianisten Per Husby. Det ble en intim og god stund i Elverum kirke i går kveld. Hadde AnneLandes onkel, en av Elverums aller største sønner, fiolinisten Leif Jørgensen, levd og hatt med fela si i kirka, ville han helt sikkert blitt så inspirert at han hadde ønsket å spille med.
Levende og nært
Det var bare ordene og tonene fra Anne Lande og det delikate akkompagnementet fra Per Husby vi hørte. Stillfarent. Deilig musikantisk. Det var tekster til ettertanke. De passet så vel denne allehelgensuken.Hun kunne sin Prøysen, Anne Lande. En smule jazzifisert. Elegant servert.
Det kom en «Slipesteinsvalsen» av aller beste merke. Pianisten hadde laget melodi til «Møte». En perle av en melodi. «Her satt vi du og eg». Anne Lande og hennes medspiller gjorde Prøysen så flott at de bør være selvskrevne gjester under neste års Blåklokkevikua.
Anbefales til festspillene
Det var tekster utvalgt med stor omtanke. Det var spesielt å høre igjen tittelmelodien fra «Så som i himmelen». Øyeblikket ble elegant behandlet, og så var det lengselen etter ny verdighet. Selvfølgelig var teksten hentet fra Prøysen. Og så var det hyllesten til den stillfarende kjærligheten. Flott servert. Mang en deilig kunstnerisk nyanse kom fram. Alt ble så spennende fargelagt.

GLÅMDALEN
Vakkert til ettertanke av Kari Gjerstadberget
En stille stund med sakte sanger gjorde godt for sjel og stressede sinn i Strøm kirke tirsdag kveld.
llehelgensdag er en forholdsvis ny markering i våre kirker, men er nå. i ferd med å. bli en vakker tradisjon . Med levende lys, sang, váre jazztoner på piano og resitasjon, tok Anne Lande og Per Husby oss med på å sanke minner og ta inn over oss avskjeder. Tekster av så forskjellige lyrikere som Rolf Jacobsen, Kolbein Falkeid, Povel Ramel, Dan Andersson og Alf Pøysen ble framført, noen med egne melodier av Per Husby.
Her var alt fra ”Slipsteinsvæilsen” til ”Gabriellas sang” fra filmen ”Så som i himmelen”, og utdrag fra romanen ”Frøken Smillas fornemmelse for snø” av Peter Hoeg.
Livets mange sider-
Det du aldri fikk sagt - ved det lever du, skrev Hans Børli i et dikt.
Mange følelser dukker opp når døden rammer. Savn, sinne, skyld, fortvilelse, lettelse, fred, sa Anne Lande, og tekstutvalget speilet de fleste sider ved savn og atskillelse, men også livsglede og varm lengsel.
Stearinlys og dempet belysning var med på å gi alle de som hadde funnet veien til Strøm kirke en ekstra opplevelse med ut i høstkvelden, sammen med Olav H. Hauges dikt: ”Det er den draumen me ber på - at noko vidunderlig skal skje, at det må skje - at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg... ”

OPPDALINGEN
Til stille ettertanke Av: Fredrik Kosbergløkk
Anne Landes og Per Husbys konsert i Oppdal kirke torsdag kveld var en stille drøm av ord og toner til ettertanke. Så fjernt fra Halloween går det altså an å komme, selv i alle helgens-uka. Med sine sakte sanger ønsker Lande og Husby å skape en motvekt til alt hastverket vi ellers er en del av. Landes vare stemme går sammen med Per Husbys raffinerte tonefølge, og her er det virkelig snakk om toner og tekster som går hånd i hånd.
Samarbeidet mellom debutanten Lande og veteranen Husby er unikt. Det startet for tre år siden, og er i sin natur svært betinget av årstiden og stemningen rundt den. Hedmarkingen Anne Lande har valgt mange tekster av Alf Prøysen. Flere av disse er ganske ukjente for de fleste av oss. For en gammel Prøysen-beundrer er det stort å oppleve en total «nyhet » som «Skaff meg en synder». Det var en mollstemt konsert vi fikk høre i Oppdal kirke. Mye av innholdet handlet om det å minnes de vi har mistet, om avskjed, høst og gryende vinter. Det var sangen om fuglen som har fløyet, og Slipsteinvalsen som handler om ljåen som skal slipes for å meie ned vakre sommerenga.
Per Husby har prestert det meste på pianoet sitt. Derfor har han ikke behov for å drive tangentakrobatikk. Likevel briljerer han på en stille måte. I bunnen på konserten ligger det mye god jazz. Svært god jazz.

OPPLAND ARBEIDERBLAD ved Frode hermanrud
Det er kanskje ikke alle som tror at Alf Prøysen og Povel Ramel kunne være dype og ettertenksomme?
En av de virkelige bautaene i norsk jazz, Per Husby, i tett og skyggeaktig samspill
med den noe mer ukjente Anne Lande, satte et andektig lyttende publikum i koselig melankolsk stemning i den klangfulle kirken.I en konsert hvor gjennomgangsordene var avskjed og omstilling, greide den stillfarne duoen ved hjelp av gode tekstforfattere å sette ord på noen av livets vanskeligste oppgaver. Deriblant det å måtte ta avskjed med noen.
Anne Lande leste dikt med trygg stemme, mens Per Husby overvåket det hele fra pianokrakken. Mer eller mindre alle tekstforfattere har tatt pennen fatt og skrevet om døden og savnet. Rolf Jacobsen har gjort det, det samme har Kolbein Falkeid og Alf Prøysen. I «Slipsteinsvæilsen» beskriver Alf Prøysen det å ta farvel, eller døden, med en nydelig blomstereng, minuttene eller timene før en nybrynt ljå kommer og tar de vakre blomstene av dage. Det ryktes at Prøysen i sin tid nærmest leide inn småjenter til å plukke buketter på buketter med markblomster, liksom for å redde stumpene. I den mer ukjente «Eventyr» greier Prøysen på en fin måte å beskrive den vanskelige tematikken når små barn går bort. Her valgte duoen å benytte seg av Geir Holmsens melodi..
Den knappe halvannen time lange konserten bød på mange fine stunder. Anne Lande både leste og sang på en ytterst behagelig og troverdig måte. At damen har bakgrunn som terapeut var ikke vanskelig å forstå. Per Husby gjorde som alltid stort nummer, uten å gjøre stort nummer ut av seg, for å si det sånn. Han er en mester i å spille akkurat passe, samtidig som man ikke kan unngå å legge merke til de delikate tonevalgene og lekre detaljene. Han akkompagnerte Anne Lande med slik respekt og ydmykhet, uten å gjøre noe nummer ut av han er for legende å regne, spesielt innen jazzsjangeren... Konserten ble avsluttet med ekstranummeret «Mitt hjerte er ditt», i en kombinert Prøysen/svensk originalversjon.

Demokraten Fredrikstad
Meditativ opptakt til allehelgensdag på søndag. Av Tomm Pentz Pedersen (tekst/foto)
På konsertplakaten stod Anne Lande og Per Husby med temaene - en annerledes allehelgenskonsert, om krevende overganger i livet, om avskjeder, savn og nye dager.
Jazzmusikeren, komponisten og orkesterlederen Per Husby og vokalist Anne Lande tiltrer perfekt sine roller i kirkerommet på allehelgenskonseren. Med ettertenksomme dikt binder Lande sammen sine sanger i et nærmest meditasjonslignende uttrykk. Hun har en vakker stemme og duoen har valgt sanger, som fremført i et dempet og lavt leie, gjør at hennes stemme virkelig kommer til sin rett.
Spennvidden på repertoaret kan virke enormt stort når de velger tekster og musikk av blant annet Alf Prøysen, Kjell Aukrust, Rolf Jacobsen, Hans Børli, Povel Ramel og Inger Hagerup på samme konsert. Men med sitt sterke uttrykk og dype tolkninger finner Lande og Husby fram til kjernen av musikken. Når Lande synger Alf Prøysens mørkeste vise Slipsteinsvalsen, blir du dratt med i Prøysens dype undertoner og tristhet fra første tone. Per Husby er elegant tilstede bak tangentene og gir Lande det avslepne bakgrunnsteppet hun trenger.

LANGSOM MUSIKK FOR Å TENKE

Fra magasinet Psykisk helse:

"...FOR Å SE noe må vi redusere alt vi tar inn. Denne musikken er som et langsomt tog: Du får øye på det som skjer underveis, får tid til å identifisere deg, og du føler at du er med hele veien, sier jazzpianist Per Husby.
De sakte sangene har duoen Lande og Husby tatt med seg på allehelgenskonsert - turné i kirker i høst...
...Husby karakteriserer "Sakte sanger" som noe midt mellom viser og jazz, men med en spesiell hensikt.
- Hvis du greier å være tilstede i utrolig sakte musikk, får du plass til noe mellom siste slag i én takt og første slag i neste. Du vet at det er nødt til å komme noe, men du får stoppet tiden et øyeblikk, sier Husby...
...Når musikken går så langsomt får en tid til å hente fram egne assosiasjoner og indre bilder. Da kan musikken handle like mye om en selv som de bildene vi som utøvere presenterer, sier Anne Lande.
Den sakte musikken har en tydelig effetkt på tilskuerne. Ikke sjelden har Lande og Husby opplevd at publikium gråter på konsertene. Lande tar det som et godt tegn. Hun jobber også som teapeut.
-Tårer er is som smelter. Ja, det er kanskje en klisjé, men det er ikke farlig å gråte selv om det kan kjennes dramatisk hvis man ikke er vandt til det, og jeg tror det er farligere med gråt som stenges inne. Hvis man bærer på en latent sorg eller går gjennom krevende perioder, kan kanskje musikk være med på å utløse en reaksjon som holdes tilbake. Vi trenger steder å gråte også. Hvis våre konserter og vår musikk kan hjelpe til med det, er det bare fint, sier hun...
..- Vi holder ikke disse konsertene utelukkende i kirker, men kirkerommet i kombinasjon med tekstinnholdet fungerer veldig bra for mange, - selv om tekstene i seg selv ikke har noe religiøst forkynnende innhold. Dette er tekster som handler om blant annet betydningsfulle møter i livet, om avskjeder, men også om håp og en ny vår..
..Hun lager ofte konserter utfra et tema, for eksempel årstider. At tema er overganger nå, har å gjøre med hennes erfaring som terapeut..... livet hadde kanskje vært enklere å håndtere hvis det ikke hadde vært for alle overgangene. Mange har vært i situasjoner der man mister fotfestet før man har fått et nytt. Da kan de eksistensielle spørsmålene komme nært... spørsmål rundt meningen med livet. Hva er godt? Hva er ondt? Orker jeg dette? Hvilke valgmuligheter har jeg?
-Langsomheten og det enkle i musikken gjør at man kan sitte i stolen og tenke at dette kunne kanskje jeg også klart. Den har ikke noe virtuost over seg som skaper avstand. Som tilhører er man i samme båt som utøveren, sier Husby.
De har fått mange positive tilbakemeldinger av ulike slag, på platen. Noen har brukt platen ved dødsleiet til noen som sto dem nær. Det er ærefullt å få bli brukt til det... kanskje å gjøre det som kan oppleves fremmed og skummelt litt mindre skremmende, sier Lande. Noen bruker plata som medbrakt musikk på øret for å hente ro og trygghet nok for å tørre å gå ut..
..en annen lytter fortalte at når hun hører på platen i bilen klarer hun ikke å kjøre for fort..."